Ting tar slutt

Meg og Ingrid

Gode gamle og kule nye; Lene, Pernille, Maria og Siv

Meg og John-David

Fint bilde ikke sant?

Herlige unger i Nigeria

Det er så rart, ting tar slutt en gang. Husker da jeg kom, mente jeg hadde all verdens av tid til å gjøre ting her, sa alltid :" ikke noe prob, har jo 6 mnd igjen." Og 4 mnd, 3, 2, 1, og nå sitter jeg her med knapt 3 uker igjen, skjegget i postkassa og tenker, "hvor ble de 6 mnd av?!"

Men virkelig, jeg har fått gjort å sett så mye, og jeg vet, at alt jeg har opplevd her kommer jeg til å lagre i hjertet mitt for alltid. Det er en veldig merkelig følelse å gjøre ting for siste gang, siste gang i Trinidad, siste gang i Nigeria, siste gang på Rio Centro, siste voluntørkveld, ja, alt. Og imorgen har vi siste dag på ferieskole, sykt. Ferieskolen har virkelig vært en fin opplevelse for meg, merker at spansken sitter, og det gjør det selvsagt hundre ganger lettere å kommunisere med barna, pluss at gruppen jeg har bare er på 15 elever. Og de er herlige, ingen over ingen ved siden. Har fått så god kontakt med de, koser meg i deres nærvær, igår satt jeg å lese Twilight ( på engelsk) for en jente i 4´de som hetet Lucy, hun digga det selv om hun ikke forstod noe, eller jo, hun stoppet med midt i og sa at hun forstod "one" tallet altså. Hehe, er vanskelig å beskrive, men jeg prøver og håper at dere forstår ihverfall litt av det jeg har drevet med her.

Glemte en ting:

Neste uke begynner ferieskolen! Ferieskolen er et prosjekt som er til for at barna i slummen skal ha en aktivitet, noe å drive med når foreldrene jobber. Det er nemlig farlig å være alene hjemme i slummen. Vår oppgave er da å lage opplegg for barna, det skal være alt fra leker til å lære engelsk. Gleder meg veldig, blir en helt annen utfordring, og gleder meg veldig til å se barna igjen, skal inrømme at hjertet mitt har vært litt ekstra tungt i det siste, etter jeg sa hadet bra til Trinidad. Og de får jeg heller ikke se igjen, fordi vi skal jobbe i Nigeria, så det er da et lite plaster på såret at jeg kanskje får se Peter sine Michael Jakcson moves, Dayanaras reggeaton dansing og Diannas kjefting, hehe, for en hverdag.

Deilig, deilig, deilig

Da er ferien virkelig igang, for turen fikk en ganske så hard start. Tirsdag kveld tok vi en lusen buss med rytsje-gardiner og små seter til den fattige fiskerlandsbyen, Puerto Lopez. Etter 4 og en halv time på buss kom vi fram til en liten by som heter Jippijappa, det var en gudsforlatt by, med verdens verste do (bildet kommer senere...) der stod vi, klokken 11 om kvelden, i regn og ante ikke hvordan vi skulle komme oss til Puerto Lopez. Men med ett kom det en mann bort og spurte hvor vi skulle, vi fortalte han da det, og han tilbø oss en ride med bussen sin, ergo vi fikk vår egen buss, hehe, det var kult nok det, fengende salsamusikk og vill kjøring, og da vi endelig kom frem tok vi inn på et helt ok hostell, var sultne så en snill mann fra Uruguay ble med oss ut så vi fikk se byen, det var ikke mye å se..... Vi trykket i oss en ikke så ok sandwich og gikk til sengs, neste dag regnet det litt. Dette gadd vi ikke, så vi tok en taxi til Ayampe. Her var det andre boller, FOR ET VAKKERT STED! Vi ble innlosjert på et stort hostell som lå oppe på toppen av Ayampe, utsikten var virkelig fin, og mannen som drev stedet gav oss en god deal. Vi gikk ut i "sentrum" som ikke var mer enn en kiosk og et pizzasted, og ikke en sjel, helt stille, herlig. Vi spiste god god god pizza, og gikk til sengs klokken 9, neste dag hadde vi et par timer på stranden, og det var seriøst bare oss der. Jeg ble skikkelig skikkelig brent, og klokken 4 tok vi taxi til Montañita, det er altså der jeg befinner meg nå, deilig å være tilbake selvfølgelig, men skal nok holde meg unna solen, yez. Idag kommer de andre jentene pluss en ny voluntør hit, blir hyggelig, og en fin stor gjeng!
Stor klem fra Maria

Ferie

Nå stikker jeg på ferie, har en uke ferie nå, ikke etterlengtet, men blir likevel deilig. Har fått besøk av Linn og to av hennes venninner, koz. Vi skal opp til kysten, begynner i Puerto Lopez, en liten fiskelandsby, så Ajampe en sjarmerende surferby og til slutt Montañita.
Sskal prøve å blogge underveis!
Un besito

Hadde jeg ikke vært der sjæl hadde jeg kjeda meg ihjæl

Denne dagen har vært noe utenom det vanlige. Dagen idag begynte som alle andre, buss til jobb, idag var det forøvrig Ingrids siste dag i Trinidad, og min nest siste, uff, gruer meg fryktelig til å si hadet til alle de fantastiske barna som jeg har blitt så uendelig glad i, men trøster meg med at jeg har vært der i nesten 4 mnd, og vet med sikkerhet at jeg har utrettet noe bra, og har gjort jobben min. Etter en relativt kort dag kom vi hjem og som dere sikkert har fått med dere var dagen igår relativt tung, og turen måtte gå til postkontoret idag igjen, men idag var Ingrid så snill at hun ble med meg, jeg fikk tak i taxisjoføren fra igår og betalte han gode penger for tort og svie, ops. Kom til postkontoret, fikk pakken, ENDELIG! Og mamma, tusen takk, seriøst, skal ringe deg imorgen.

Etterpå spiste vi middels dårlig lunsj på et hotell og tok Metroviaen hjem, dette skulle bli en spennede tur. Metroviaen var stappfull og jeg stod veldig sammenpresset midt i bussen. Plutselig merket jeg at noen drev å fiklet med vesken min, fort flyttet jeg meg bort til Ingird og skjekket vesken, den var åpen og lommeboken var borte, shit. Jeg snudde meg tilbake til der jeg hadde stått, og der stod mannen jeg var sikker på at hadde snoket i vesken min. Jeg spurte han;" Perdon, pero creo tu tienes mi bolso pecueño?" Det betyr at jeg mente han hadde lommeboken min. Mannen sa nei, det hadde han ikke, sperret opp øynene, lo, var tydelig nervøs og viste meg sin egen lommebok. Jeg gav meg ikke, viste han vesken, og plutselig la han lommeboken min tilbake i vesken, og smilte med en tannløs munn. Jeg var litt i sjokk, og han begynte å kalle meg mange stygge ting jeg ikke skal nevne på bloggen. Men fikk da lommeboken min tilbake... Vi fikk sitteplasser( stakkars gringa tenkte folk) og satte oss ned. Da kom det en mann i alt for trange treningsbukser og singlet og spurte: " Snakker dere norsk?" Rikig nok var der ganske gebrokkent, men hey, det er ikke ofte vi møte folk som snakker vår "hemmelige" språk. Han presenterte seg og sa han hadde norske venner, men at han ikke var "så god i norge" hehe, koselig fyr, og vi gav han nummerene våre bare for å være hyggelige, men tviler på at vi blir med ut på noen "drinks" han mente alle nordmenn var hardbarka drikkere, selv om de skal stå opp halv seks dagen etter....

Han gikk av og hundre tusen nye mennesker kom på, en så trang Metrovia har jeg aldri vært på, og da vi skulle av var det netsen umulig, her gjaldt det å få med seg armer og ben og når vi kom til døren, eller Ingrid var ute, jeg var inne, lukket de seg, Ingrid slang seg ut og holdt dørene igjen slik at jeg ikke skulle bli igjen på Metroen alene, og til slutt, ble jeg spyttet ut av folkemengden, haha, for en dag.

Un besito, Maria <3

Noen ganger er det lov å hate livet

Seriøst, er så sinna at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Her kommer hvorfor punktvis: 1. Min kjære mor har sendt meg en julegave, den ble sendt i begynnelsen av desember, men kom ikke til Ecuador før 5 jan, fint, en mnd med venting.
2. Idag dro jeg til postkontoret for FJERDE gang i håp om å få pakken min, de andre gangene har det vært stengt eller jeg har ikke hatt med meg de riktige papirene, og jeg sier dere, det er ikke bare bare å dra ned til sentrum, 20 min i taxi, varme og trafikk.
3. Da jeg endelig fikk registrert meg nede hos en hyggelig mann, gikk jeg opp til et venterom, der var det ingen som kunne hjelpe meg, så jeg satte meg ned. Etter en stund oppdaget jeg at man måtte ha kølapp. Klokken var kvart på 3, nr på tavlen var 79.
4. Da jeg endelig kom meg til skranken, betalt en dollar, skrevet under hundre steder og registrert at ja, jeg var Maria Telle Brendmoe, satte jeg med ned for å vente. Nr var forstatt 79 og jeg hadde 88. Dette går fort tenkte jeg...
5. Etter 30 min begynte jeg å stresse, jeg hadde sagt til taxisjoføren at jeg bare skulle bruke 10 min, for naiv som jeg er, trodde jeg faktisk det. Jeg løp ut på gaten for å lete etter han, men han var ikke der, og jeg hadde ikke betalt han, ops.
6. Løper opp igjen, fortsatt 79, får beskjed om at jeg ikke får løpe ut igjen senere.
7. Tiden går, har nå ventet en time, og tallet er på 81, katta i sekken tenker jeg.
8. Etter to timer er tallet på 86, etter to timer og 15 min er det endelig min tur.
9. Jeg går inn på et nytt rom, men her får jeg beskjed om å sette meg ned å vente, en halvtime går, jeg ser pakken fra Norge, men får ikke lov å ta på den.
10. Endelig får jeg pakken, og blir tatt med inn på et nytt rom, her pakke en dame opp pakken min, fint å se hva jeg fikk uten å få pakke opp selv, teiper igjen og legger pakken under et bord.
11. Jeg skjønner ingen ting, prøver å spørre men en mann kaller meg dum og sier jeg ikke kan komme dit alene uten å forstå hva de sier, jeg blir lei meg, men følger videre etter damen.
12. Damen spør meg hvor mye 300 kr er i dollar, jeg er så sliten at jeg klarer ikke regne så hun bruker 15 min på å finne det ut.
13. Damen forstetter å skrive på et ark, stempler, går over til en annen dame, kommer tilbake, skriver noe mer, løper over til damen med en post-it lapp med et tall. Nå har jeg vært der inne i nesten tre kvarter.
14. Får regningen, men får ikke betale for banken er stengt og får beskjed om å komme tilbake imorgen. Jeg begynner å gråte og går ut.
15. Ute begynner det å bli mørkt, shit, ikke lurt å befinne seg i sentrum alene, og taxisjoføren er ikke så se. Jeg tar Metroviaen, setter meg på Metroviaen, men hvor er jeg? Finner ut at jeg tok feil Metrovia.
16. Endelig finner jeg den rette, og nå er jeg hjemme, men hater livet litt ekstra idag. Takk for at dere deler frustrasjonen med meg, pluss at det er siste dag i Trinidad imorgen, trist dag.
Maria

Ny voluntør og siste uke på skolen

Nå har hun nye kommet, hun heter Pernille og er fra Oslo, hun er veldig hyggelig og ser frem til å bli bedre kjent med henne! Tror alle 5 trengte et friskt pust i "familien" vår, hehe.

Nå sitter jeg hos Håkon og Irene som er et av misjonærparene, de bor på casa, og iblant sitter jeg barnevakt for deres to sønner, Oliver og Victor, som er supersøte. Idag var Ingrid så snill å bli med meg. Hvis dere lurer på hvem Ingrid er kan dere ta en titt på bloggen hennes: www. ingridstikkerfranorge.blogspot.com.

Imorgen skal begynner vi også på siste uke i Trinidad og Nigeria, blir så rart, spesielt siden det er korte dager (eksamen er i gang...) så slutter 10 hver dag, kjitp. Og etter det skal jeg ta en uke ferie, nå er det nemlig bare en uke til Linn kommer! Gleder meg masse! Blir så kult å få vise noen hva jeg driver med her i Ecuador, er nemlig vanskelig å formidle det bare med blogg og bilder, selv om jeg prøver så godt jeg kan så dere der hjemme skal forstå, men det er nesten umulig hvis man ikke er her. Moren til Erlend var her på besøk, og en av dagene var hun med ut i slummen, og hun hadde ikke ord, hun syns det var så sterkt, og jeg forstod det nesten ikke, det er jo jobben min? Men seriøst, det er sterkt og uvirkelig for meg nå, men tror jeg kommer til åf å få litt tilbakeslag når jeg er hjemme i Norge igjen, gruer meg.

Har jeg ikke blitt flink til å blogge?? Hadde vært ok om noen av dere kunne kommenter litt, vet ikke om noen leser bloggen min i det hele tatt.

Det var det for denne gang, må legge meg snart, blir spennende å se om vi kommer oss ut i Trinidad imorgen, har regnet i hele dag, vanvittige (hehe, ordspill) gruer meg til å se skadene, men vi får prøve å hjelpe til så godt vi kan.

Un besito, Maria

Syden 2010?

Nå har vi flyttet inn på et nytt rom, eller jeg og Ingrid, og det føles som et hvilket som helst rom i syden, rart, føler ikke at jeg er på casa lenger... Kommer sikkert et bilde av det om ikke lenge.

Igår var vi på date, eller Ingrid var på date, jeg og Siv var bare "moral supports". Men det var hyggelig, god mat, en flaske med vin og spanske samtaler, blir ikke bedre enn man gjør det sjæl.

Nå har hun nye kommet, har ikke hilst på hennne enda, men skal gå snart, skal bare vise dere litt av Isla Trinitaria, for som dere skjønner har regntiden beynt, og det skaper store problemer for de som bor i slummene, ja spesielt for de som bor på Isla, for isla er en øy, og folk der bor i bambushus på påler.

Time flys when your having fun

Hjelpes, bare 1 mnd og 2 uker igjen, kan ikke skjønne hvor tiden har blitt av. Men får meg slag i trynet hele tiden, trodde jeg hadde over en mnd igjen i Trinidad og Nigeria, men nei, idag har jeg en uke igjen med barna jeg har blitt så glad i... Uff, syns det er så trist, og etter ferien skal jeg jobbe med nye barn i ulike ferieskoler, blir nok bra det også, men ikke helt det samme.

Så som dere sikkert skjønner trives jeg godt, utrolig godt, men likevel er det snart tid for meg å pakke koffertene å dra hjem, make space for nye voluntører, btw det kommer en ny en idag, en jente som skal drive med informasjon til Norge, blir rart å få et helt nytt "familie" medlem inn i vår lille klubb på 5, men sikkert sunt for oss også. Ellers skal de pusse opp block C, vårt lille kollektiv, så vi må flytte ut, stress. Og regntiden er i full sving, er deilig med frisk regnluft, og lukten av våt asfalt, men dette resulterer i fryktelig varme dager, fuktig luft, alt dette for en kveld med våt asfalt, men det er verdt det!

Og dere kan ringe meg om dere ikke visste det? PC er fortsatt syk, eller den har brent inni, og den blir ikke fikset før jeg kommer hjem, så bare å ringe på dette nr: 080625486

Un besito, Maria <3

ps. Nora og Julie, I love you

2009 is so last year

Tenkte bare jeg skulle legge ut noen bilder fra nytaarsferingen, legger ut noen na og noen senere, ma bare mekke med minnepenn og slikt... Kos dere, det gjorde jeg for a si det sann! Godt nyttar!
Meg og Thomas, en skikkelig kul fyr som har bodd pa hostellet til Mauricio i 4 mnd

Thomas, Siv og Mauricio

I Ecuador lager de dukker av kjente personer som de brenner pa nyttarsaften, dette er for a starte med blanke ark i det nye aret. Dette gjorde man i Montañita ogsa, men forskjellen her var at folk drev a hoppet over alle balene, dette resulterte igjen at noen falt oppi balene.

Det fine taket pa Siv og Ingrid sitt rom, jeg hadde mitt eget, og fint tak.

Ingrid og Siv

Klar og glad

Siv og Ingrid

Hehe, en japansk couchsurfer og Andy (en som ogsa bor hos Mauricio) med dukken de hadde laget.

Meg, Ingrid og en fyr vi traff som heter Andrez. Han var fra Chile og vi syns han var sa eksotisk siden han hadde rodt har og fregner, etter en stund fant vi ut at han gikk rundt med rumpetaske, sa vi droppa det.