People always leave

Estoy triste, cansada y un poco enferma... Ja, alt på en gang. Sitter her nå med mange følelser, kan ikke tro at 3 mnd er over, og folk drar hjem, det har gått alt, alt for fort. Imorgen reiser Steffen og Johanna til Peru, og på lørdag reiser Ragnhild, Karoline, Arnfinn og Anne-Gro hjem, sykt. Vi blir altså bae 6 stk igjen på casa, og Ole reiser til Peru i slutten av des, Erlend skal reise med moren sin i romjulen, André skal reise alene i romjulen, Siv skal til Brazil den 18 des og skal være der ut julen, og hvis Ingrid ikke blir over jul, da er det bare meg. Sykt, jeg alene, i Ecuador. Snakket med Ragnhild om dette isted, jeg har noen kompiser som er i militæret, og når jeg har snakket med dem om det, er det ikke så kult å høre om alltid, for jeg vet ikke hva det vil si å være i militæret, og det er det samme her, selv om folk hører på hva jeg forteller, er det umulig å forestille seg. For man deler jo som regel hverdagen med de man tilbringer mye tid sammen med, og da kan man snakke om det som har skjedd og skal skje. Jeg merker at den hverdagen, den er over. All den interne humoren jeg, Ingrid og Ragnhild har hatt sammen, den er borte. Kan ikke komme hjem til Norge å si " Hey, I`m parted" fordi ingen var der da det utrykket ble født. Men jeg er så taknemmlig for disse tre mnd, og det har virkelig vært en opplevelse for livet, men hva vet vel jeg, kanskje de neste 3 mnd blir bedre, for da kan jeg kanskje fokusere på jobb, det jeg faktisk er her for, på en annen måte. Uff, merker jeg er veldig emosjonell nå, er så slitsomt. Hehe, isted sprakk jeg helt, som mange av dere vet så fikk jeg en Ecuador bok av mine to gode venner Nora og Julie før jeg dro, den er proppfull av minner, gode ord fra mine venner, tegninger og diverse snaks som jeg koser meg med. Og en ting til, de hadde skrevet dikt til meg. Dikt om Maria. Og dette visste Ragnhild, og idag ba jeg henne skrive bakerst i boken, på minnesidene mine, og hun skrev et dikt. Sykt fint, og jeg begynte å sippe med en gang, haha. Så sånn er det nå, litt trist, eller veldig trist. Men likevel har jeg det bra, vet at jeg skal ha flere fantastiske mnd her i Ecuador, og har blitt ganske reiselysten, så kanskje jeg tar turen til Bolivia og Brazil i samme slengen. Hehe, i dette øyeblikk ble jeg faktisk invitert til Peru av en kul fyr vi traff i Cuenca, men DET må jeg se an, slapp av. Ellers så er pcen min ENDELIG på reprasjon, henter den forhåpentligvis imorgen. Men, må gå å legge meg nå, har siste arbeidsdag sammen med Karoline imorgen, og vi skal spise middag hos læreren vår etterpå, det blir spenndene!

Stor klem fra Mary

I got robbed

Ja, dere leste riktig, da var det min tur til a bli ranet....
Forferdeligheten skjedde i den fjellbyen Cuenca, 3 timer utenfor Guayaquil. Vi hadde bestemt oss for a ta turen dit denne helgen, siden vi har hort sa mye bra om Cuenca, deilig temperatur, fine kirker og frisk luft. Alt det var der, og etter en fin fredagskveld med cervezas pa El Cafecito sammen med en kul Argentiner (som het Israel) stod vi opplagte opp lordags morgen. Byen va fott, og etter et par timer satte vi oss pa "Nice Cream" og spiste is med brownie, men da vi skulle betale, hvor var vesken? I panikk lop jeg hylende ut pa gaten og rundt om i omradet for a se etter vesketyven, men til ingen nytte, den var borte. Sa kom Ingrid pa at vi kunne ringe mobilen min, og da vi gjorde det tok en mann telefonen " Hola?". Jublende sa jeg at han hadde vesken min, og det visste han da, og han skulle ha mer for at jeg skulle fa den tilbake, han skulle ha kontantkort til mobilen sin for 60 dollar, og jeg skulle lese de"hemmelige" tallene gjennom telefonen, sa skulle jeg fa vesken tilbake. JAAA tenkte jeg, men poltiet sa "NO". For da hadde de bare snytt meg for 60 dollar til.... Sa vesken er borte, men Ipod, kamera, mobil, lommebok, penger, ny kjole, solbriller og en pose med pianotter. Shit happens sa Fredtuns laerer til meg, og det stemmer shit DO happen. Har ihvertfall laert meg at ting er bare ting, selv om jeg ikke hadde lagret noen av bildene mine (sorry pappa...) jeg har ihvertfall helsa i behold som Ingrid sa fint avsluttet lordagen med, og det har jeg, smiler hele dagen, for jeg har sa mye annet a glede meg over. Anrfinn 8han voluntoren som er 68) har tilogmed tilbudt seg a spandere middag pa meg pa onsdag nar vi skal ut a spise, for en fyr da!
Anyways, ma lopa, skal pa voluntorkveld!
Glad i dere og glad i livet!
Chao!

Creo, pero no se...

For de av dere som ikke skjønner hva overskriften min betyr, så betyr det;" tror det, men jeg vet ikke..." Dette er nemlig en av de frasene jeg bruker aller mest. Hehe, er kanskje litt rart å forestille seg, men er du i min situasjon en dag, hvo tusen unger snakker til deg på et språk du ikke helt har dreisen på, da er det enklere å slenge ut; " creo, pero no se..." Selv om de ser dumt på deg, så har du ihvertfall sagt noe. Spansken kommer, merker det for hver dag, og jeg digger det. Selv om man har perioder hvor det bare er dritt å snakke spansk, så ver jeg også at alle de frustrerende gangene jeg har prøvd å snakke for meg, så har det hjulpet!

Ellers har varmen begynt å komme, idag hadde vi første skikkelige soldag på lenge, men selvfølgelig, når vi kom hjem, svette og klare for å hoppe ut i picinaen, så var det ikke lov. Typsik. Ikveld har vi hatt voluntørkveld som vi har hver mandag. Og idag var vi å besøkte en av de som har vært med å starte Centro Creer. Hun hadde selv et barn med et handikap og det var utrolig rørende og interesant å høre om hvordan hun har klart seg, og virkelig vunnet en kamp for funkjsonshemmede barn og ungdom som i mange år har blitt plassert i skyggen. Slike møter er så inspirerende, og det er virkelig fantastisk å få høre med egne ører at ting skjer, og at alt arbeidet MA gjør er så sykt viktig!

Ellers var vi tilbake i Montañita i helgen, hehe. 4 jenter på tur, Ragnhild, Ingrid, meg og en backpacker fra sverige som heter Hanna som Ragnhild og Ingrid ble kjent med i Baños. Veldig bra tur, og hadde tilogmed sol hele lørdag. Men desverre var det ikke bare fryd og gammen. Da vi kom hjem fredag natt var all bagasjen til Ragnhild og Hanna borte, og den kom ikke til rette igjen før dagen etter da poilitiet hadde funnet klærne og sekker strødd utover stranda. Minus passet og kameraet til Hanna, skikkelig skikkelig kjipt.

Imorgen skal noen av oss på en tidlig gudstjeneste i et nonne-kloster rett ved Casa, farfaren til Ragnhid gikk nemlig bort for et par dager siden. Det har også kommet en sjømannsprest fra Norge hit nå som lurte på om hun kunne være med, så tror det blir bra.

Pcen blir (forhåpentligvis fikset denne uken) så da blir det ordnings med bilder, så lenge får dere kose dere med et bilde av mine kjære jenter Ingrid og Ragnhild på toppen!

Un besito, Maria

Verden er liten

Hei! Hvordan går det hjemme? Jeg har det utmerket, virkelig. Uken som gikk var som dere sikkert fikk med dere litt kjedelig, men jeg tok tak i meg selv og sjerpet meg, herregud tenkte jeg, det er da bare sunt å kjede seg, og som jeg klager. Ble sittende å tenke på alle de som ikke er på langt nær så heldige som meg, og som ville gitt hva som helst for et par dager på casa ved bassenget. Så jeg skjerpet meg. Skal ikke klage så mye mer, og heller se det positive i det som er litt vanskelig. Og etter at jeg gikk inn i dagene med den innstillingen, da ble ting så sykt mye bedre. Fredag hadde Mauricio fest for Karoline som ble 20 år, det ble dansing på høyt nivå og dagen-derpå hadde jeg så vondt i føttene at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gjorde ikke noe, for det hadde vært så gøy. Lørdag lagde Thomas mat til Siv, Ingrid og meg og vi tok en rolig kveld, men på søndagen dro jeg for å møte min venninne Maria som var i Guayaquil i en dag, var så deilig å møte en helt utenforstående, og av alle steder, i Ecuador! Glad og fornøyd retunerte jeg til casa, og der ventet 40 nordmenn meg, og blant dem to jeg er på sommerferie sammen med hvert år, hvor sykt er ikke det?
Ellers er det jobb igjen, og jeg har savnet "barna mine", var så deilig å komme tilbake til smil og klemmer. Og merker at spansken begynner å sitte bedre, og det hjelper når ting føles litt håpløse og du bare står der og sier "Si, si" og føler deg maks dum. Idag fikk tilogmed grado segundo som jeg holder til i, nytt klasserom. Det var et ordentlig murklasserom med vinduer og en solid dør, takket være M.A og givere i Norge, DET NYTTER! For uten disse pengene til å bygge dette nye klasserommet hadde ikke barna mine hatt et klasserom, for i det gamle hadde hele gulvet sprukket opp. TAKK!
OG en annen ting, idag etter jobb kom det et TV-team og spurte om de kunne filme oss til et progam som heter "Aprendamos". Det går ut på at ecuadorianere skal lære engelsk, og vi sa selvfølgelig ja, alt for at folk i dette landet skal lære engelsk! Hele greia gikk ut på at vi skulle si enkle setninger som " Do you have the time?" og " I`m sorry, I need to rest". Det var veldig gøy, og tydeligvis gjorde vi en så bra jobb at de ringte meg og Siv opp igjen og vil ha oss med på tagning imorgen også, herligheten blir å se på Ecuadoriansk TV i januar, men skal selvfølgelig sørge for å ta med meg en kopi hjem til Norge!
Dere må også gå inn på www.lamitad.no og lese 20 kjappe. Der kommer det interjuer med alle voluntørene fortløpende, jeg blir ikke publisert før i desember, men dere kan jo lese litt om de jeg har jobbet med i snart 3 mnd! Ja, ha bare 3 mnd og 10 dager igjen, SYKT SYKT SYKT!

Hasta! Meri

Ja Nora, jeg lever

Har ikke tid til a blogg naa, for skal til Mauricio og spise middag, men tenkte bare jeg skulle si ifra at jeg lever.
Liten oppdatering: Regntiden her er forsinket saa elvene torker ut, defor blir det ikke strom, derfor ma Guayaquil spare strom. ERGO vi har ikke strom eller vann fra 8-12 om morgnen, 2-5 om ettermiddagen og fra 12 om natten, fint.
Og vi var pa fest igaar, hos Mauricio som feiret Karoline som ble 20 ar igaar, GRATULERER! Ellers har jeg det topp, topp, topp. Skal tilogmed mote min gamle klassekamerat Maria imorgen, hun bor egentlig i Quito, men stopper innom Guayaquil en dag for hun skal videre, KULT!
Snakkes snart! Savner dere!

www.mariakjedersegiecuador.blogspot.com

Ææææ jeg kjeder meg! Forferdelig å si, jeg vet, men jeg gjør det, noe helt sykt også. Som dere kanskje har fått med dere så er det ferie her i Guayaquil, og folk reiser bort. For jeg har en UKE fri, hjelp, en uke på casa. Erlend har også blitt dårlig, så jeg, Andrè og Erlend er stuck her. Fint lite jeg kan gjøre, kan ikke dra noe sted alene, og Fredtun drar til Montañita om en halvtime.... Trenger bare å klage litt til dere for Erlend blir så sur når jeg sipper til han. Men det er lite jeg kan gjøre, kan ikke sitte på en buss når magen buldrer, æsj.