Hallo

Hogar, dulce hogar

Da er jeg hjemme, og det er deilig. Er fryktelig sliten, har ikke sovet på 5o timer, og er absolutt ute av kroppen min. Jeg klarer nok ikke helt å forstå at jeg faktisk er hjemme, at jeg ikke skal legge meg i senga på casa etterpå.... Det kommer nok til å ta litt tid å fordøye og forstå alt jeg har vært igjennom. Disse neste dagene skal jeg bare bruke sammen med de jeg er glad i og har savnet, også bærer det tilbake på Bogerud 1.Mars, også får vi se hva fremtiden bringer. Jeg har det bra, jeg er hjemme.

Når siste dag i Ecuador er et faktum, da forstår ikke jeg hvor 6 mnd har blitt av....

Idag sitter jeg da her for aller siste gang, aller siste innlegg fra Maria i Ecuador. Imorgen på denne tiden sitter jeg på flyplassen i Atlanta, leser halvbroren, spiser Oreos og gleder meg til å komme hjem. For et par innlegg siden skrev jeg at jeg på alvor har begynt å gjøre ting for siste gang, jeg ante ikke hva jeg snakket om den gangen. For nå er alt virkelig ferdig, siste gang på Rio, siste gang hos Mauricio, siste gang i Montañita, siste gang i sengen min, siste gang alt. Det er ikke noe gøy, og idag byttet jeg og Ingrid brev til hverandre, fin tradisjon det, og det var så trist. Alt er bare trist, men er glad til sinns like vel, jeg gleder meg til å komme hjem, skikkelig, til å se alle igjen, stå med føttene trygt plantet på norsk jord, gamle rutiner. Jeg har levd i en boble i 6 mnd, en fantastisk boble, hvor ting bare har vært en fryd, hver dag har vært en velsignelse og livet har smilt til meg, så heldig har jeg vært, så heldig at jeg ikke kan tro det. Det har uten tvil vært det beste valget jeg NOEN gang har tatt, og jeg ville ha gjort det igjen på flekken, GARRA! Så jeg vil bare oppfordre alle (eller dere få som faktisk leser bloggen min og har muligheten) til å bli vountør, det gir deg så mye, og jeg lover det kommer til å bli en opplevelse for livet. Jeg kommer aldri til å glemme Ecuador, og alle minnene skal være med meg resten av livet, fint jeg har så mye kapasitet i hjernen min at jeg har plass til alt. Og jeg skal tilbake, jeg vil tilbake, for Ecuador har satt spor i hjertet mitt.
Da takker jeg for meg, takk til dere som har lest blogg, setter pris på det!
Un beso, Maria <3

5 dager igjen, og jeg gråter

Dette er så rart, fra forrige innlegg har ting snudd opp ned, ikke at jeg ikke fortsatt er lykkelig, joda, men er også fryktelig trist. Denne uken har vært en liten oppvekker tror jeg, har fått litt tid til å tenke over ting, reflektere, minne, ja, alt mulig, og ikke minst skrive dagbok. Har skrevet dagbok i hele høst og vinter, og merker først nå at det jeg skriver begynner å ligne på noe, at jeg faktisk har forandret meg fra jeg kom og til nå. Alle menneskene jeg har møtt, alt jeg har sett og opplevd begynner å ta form inne i meg, og jobbe seg ut i hvert eneste ledd. Tror dette har vært litt som en film, en skikkelig bra film som du trenger et par timer på å fordøye etter at den er ferdig. Uff, nå begynner jeg å sippe igjen, slitsomt....
Er fryktelig emosjonell, kan ikke tro at det bare er 5 dager til jeg skal ta flyet hjem, men er klar nå, tror jeg, eller ja, er det, jeg skal hjem.

Når man er lykkelig, bare vet man det

Jeg er heldig, hehe, har skrevet det på nesten hver side i dagboken min, og det er sant. Jeg er og har vært så heldig med oppgholdet mitt her i Ecuador og 14 dager fra idag er jeg "trygt" hjemme i Norge. Kan ikke tro det, jeg husker alle voluntørene som har reist, da de sa "seriøst, idag skal jeg hjem om 2 uker" og nå er det min tur. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive følelsene mine akkurat nå, men det er vel litt som når jeg dro hit, bare at jeg selvsagt vet hva jeg kommer til når jeg reiser hjem. Oppholdet mitt her har ikke vært noe jeg kunne ha forestilt meg, det har vært bedre. Jeg tror bare jeg har hatt en dårlig dag, TOTALT, og det har faktisk ikke vært en dag jeg ikke har ledd, hvor herlig er ikke det?! Har opplevd så mye, fått så mange deilige nye impulser, nye venner og minner for livet som jeg kommer til å ta med meg i hjertet mitt. Isted satt jeg alene oppe på verandaen, det blåser skikkelig, men det var deilig å bare sitte litt med tankene mine, bare å kjenne på vinden, høre lydene og lukte luktene, blir så rart å dra. Det er ikke det at jeg ikke gleder meg til å komme hjem, selvsagt gjør jeg det, og i mange uker har jeg sagt at jeg ikke er klar for å dra hjem, men nå, nå begynner jeg å bli klar. Jeg tror det handler om det man instiller seg på, de som dro for 3 mnd siden, de var instillt på å dra etter 3 mnd, og jeg, jeg er klar for å dra etter 6 mnd, seriøst, et halvt år, føles som en uke. Tenkte bare jeg skulle dele litt med dere, hvis dette inlegget blir for langt for deg Nora, så er det bare å få med seg essensen. Vet ikke hvor mye mer jeg får blogget nå, men skal prøve å være flink, hehe. Håper alle har hatt en fin helg, og at uken blir bra. Det blir min!
Un besito, Maria

Etter den søte kløe kommer den sure svie

Litt over 2 uker igjen, uforståelig. Og tror ikke jeg får så mye tid til å reklektere og tenke over akkurat det heller, for de neste ukene skjer det mye. Idag skal vi (sammen med misjonærer og barn fra Ecuador og Bolivia) til et sted som heter Punta Blanca, her er det strand og badeland, og ligger bare 1 og en halv time utenfor Guayaquil. Her skal vi være til lørdag, og på søndag bærer turen videre enten til Baños eller til kysten, får se på det, også skal vi på karneval 12-14, og så, er det bare 6 dager til jeg skal hjem, da må jeg pakke, kjøpe ecuadorianske godsaker å ha med hjem og vips, klokken 12.10 lørdag 20 februar går flyet mitt til Atlanta...... Skal prøve å få blogget, men tviler på at det blir veldig aktivt. Er så fjernt at jeg skal ligge i min egen seng, spise norskt brød med leverpostei og ta en anstendig buss hver dag, ikke at jeg foretrekker det på noen måte,for det er så fjernt fra meg nå, dette har vært livet mitt i snart 6 mnd, så en hverdag hjemme, tilbake på Bogerud, gamle rutiner, kaldt, men selvsagt skal det bli deilig å komme hjem også, skal bli deilig å kunne gå alene om kvelden uten å være redd for å bli ranet, deilig å se familie og venner, deilig å alltid ha vann i dusjen, men på samme tid blir det fryktelig trist. Siv sier hele tiden at jeg ikke må snakke om at jeg skal hjem, og hun har kanskje rett, men på samme tid tror jeg at jeg trenger å forberede meg, sånn at det ikke kommer helt uten forvarsel. Ja, vi får se, har ihvertfall 2 uker nå som jeg vet blir bra, fin avslutning på oppholdet.
Un besito <3

Ting tar slutt

Meg og Ingrid

Gode gamle og kule nye; Lene, Pernille, Maria og Siv

Meg og John-David

Fint bilde ikke sant?

Herlige unger i Nigeria

Det er så rart, ting tar slutt en gang. Husker da jeg kom, mente jeg hadde all verdens av tid til å gjøre ting her, sa alltid :" ikke noe prob, har jo 6 mnd igjen." Og 4 mnd, 3, 2, 1, og nå sitter jeg her med knapt 3 uker igjen, skjegget i postkassa og tenker, "hvor ble de 6 mnd av?!"

Men virkelig, jeg har fått gjort å sett så mye, og jeg vet, at alt jeg har opplevd her kommer jeg til å lagre i hjertet mitt for alltid. Det er en veldig merkelig følelse å gjøre ting for siste gang, siste gang i Trinidad, siste gang i Nigeria, siste gang på Rio Centro, siste voluntørkveld, ja, alt. Og imorgen har vi siste dag på ferieskole, sykt. Ferieskolen har virkelig vært en fin opplevelse for meg, merker at spansken sitter, og det gjør det selvsagt hundre ganger lettere å kommunisere med barna, pluss at gruppen jeg har bare er på 15 elever. Og de er herlige, ingen over ingen ved siden. Har fått så god kontakt med de, koser meg i deres nærvær, igår satt jeg å lese Twilight ( på engelsk) for en jente i 4´de som hetet Lucy, hun digga det selv om hun ikke forstod noe, eller jo, hun stoppet med midt i og sa at hun forstod "one" tallet altså. Hehe, er vanskelig å beskrive, men jeg prøver og håper at dere forstår ihverfall litt av det jeg har drevet med her.

Glemte en ting:

Neste uke begynner ferieskolen! Ferieskolen er et prosjekt som er til for at barna i slummen skal ha en aktivitet, noe å drive med når foreldrene jobber. Det er nemlig farlig å være alene hjemme i slummen. Vår oppgave er da å lage opplegg for barna, det skal være alt fra leker til å lære engelsk. Gleder meg veldig, blir en helt annen utfordring, og gleder meg veldig til å se barna igjen, skal inrømme at hjertet mitt har vært litt ekstra tungt i det siste, etter jeg sa hadet bra til Trinidad. Og de får jeg heller ikke se igjen, fordi vi skal jobbe i Nigeria, så det er da et lite plaster på såret at jeg kanskje får se Peter sine Michael Jakcson moves, Dayanaras reggeaton dansing og Diannas kjefting, hehe, for en hverdag.

Deilig, deilig, deilig

Da er ferien virkelig igang, for turen fikk en ganske så hard start. Tirsdag kveld tok vi en lusen buss med rytsje-gardiner og små seter til den fattige fiskerlandsbyen, Puerto Lopez. Etter 4 og en halv time på buss kom vi fram til en liten by som heter Jippijappa, det var en gudsforlatt by, med verdens verste do (bildet kommer senere...) der stod vi, klokken 11 om kvelden, i regn og ante ikke hvordan vi skulle komme oss til Puerto Lopez. Men med ett kom det en mann bort og spurte hvor vi skulle, vi fortalte han da det, og han tilbø oss en ride med bussen sin, ergo vi fikk vår egen buss, hehe, det var kult nok det, fengende salsamusikk og vill kjøring, og da vi endelig kom frem tok vi inn på et helt ok hostell, var sultne så en snill mann fra Uruguay ble med oss ut så vi fikk se byen, det var ikke mye å se..... Vi trykket i oss en ikke så ok sandwich og gikk til sengs, neste dag regnet det litt. Dette gadd vi ikke, så vi tok en taxi til Ayampe. Her var det andre boller, FOR ET VAKKERT STED! Vi ble innlosjert på et stort hostell som lå oppe på toppen av Ayampe, utsikten var virkelig fin, og mannen som drev stedet gav oss en god deal. Vi gikk ut i "sentrum" som ikke var mer enn en kiosk og et pizzasted, og ikke en sjel, helt stille, herlig. Vi spiste god god god pizza, og gikk til sengs klokken 9, neste dag hadde vi et par timer på stranden, og det var seriøst bare oss der. Jeg ble skikkelig skikkelig brent, og klokken 4 tok vi taxi til Montañita, det er altså der jeg befinner meg nå, deilig å være tilbake selvfølgelig, men skal nok holde meg unna solen, yez. Idag kommer de andre jentene pluss en ny voluntør hit, blir hyggelig, og en fin stor gjeng!
Stor klem fra Maria

Ferie

Nå stikker jeg på ferie, har en uke ferie nå, ikke etterlengtet, men blir likevel deilig. Har fått besøk av Linn og to av hennes venninner, koz. Vi skal opp til kysten, begynner i Puerto Lopez, en liten fiskelandsby, så Ajampe en sjarmerende surferby og til slutt Montañita.
Sskal prøve å blogge underveis!
Un besito

Hadde jeg ikke vært der sjæl hadde jeg kjeda meg ihjæl

Denne dagen har vært noe utenom det vanlige. Dagen idag begynte som alle andre, buss til jobb, idag var det forøvrig Ingrids siste dag i Trinidad, og min nest siste, uff, gruer meg fryktelig til å si hadet til alle de fantastiske barna som jeg har blitt så uendelig glad i, men trøster meg med at jeg har vært der i nesten 4 mnd, og vet med sikkerhet at jeg har utrettet noe bra, og har gjort jobben min. Etter en relativt kort dag kom vi hjem og som dere sikkert har fått med dere var dagen igår relativt tung, og turen måtte gå til postkontoret idag igjen, men idag var Ingrid så snill at hun ble med meg, jeg fikk tak i taxisjoføren fra igår og betalte han gode penger for tort og svie, ops. Kom til postkontoret, fikk pakken, ENDELIG! Og mamma, tusen takk, seriøst, skal ringe deg imorgen.

Etterpå spiste vi middels dårlig lunsj på et hotell og tok Metroviaen hjem, dette skulle bli en spennede tur. Metroviaen var stappfull og jeg stod veldig sammenpresset midt i bussen. Plutselig merket jeg at noen drev å fiklet med vesken min, fort flyttet jeg meg bort til Ingird og skjekket vesken, den var åpen og lommeboken var borte, shit. Jeg snudde meg tilbake til der jeg hadde stått, og der stod mannen jeg var sikker på at hadde snoket i vesken min. Jeg spurte han;" Perdon, pero creo tu tienes mi bolso pecueño?" Det betyr at jeg mente han hadde lommeboken min. Mannen sa nei, det hadde han ikke, sperret opp øynene, lo, var tydelig nervøs og viste meg sin egen lommebok. Jeg gav meg ikke, viste han vesken, og plutselig la han lommeboken min tilbake i vesken, og smilte med en tannløs munn. Jeg var litt i sjokk, og han begynte å kalle meg mange stygge ting jeg ikke skal nevne på bloggen. Men fikk da lommeboken min tilbake... Vi fikk sitteplasser( stakkars gringa tenkte folk) og satte oss ned. Da kom det en mann i alt for trange treningsbukser og singlet og spurte: " Snakker dere norsk?" Rikig nok var der ganske gebrokkent, men hey, det er ikke ofte vi møte folk som snakker vår "hemmelige" språk. Han presenterte seg og sa han hadde norske venner, men at han ikke var "så god i norge" hehe, koselig fyr, og vi gav han nummerene våre bare for å være hyggelige, men tviler på at vi blir med ut på noen "drinks" han mente alle nordmenn var hardbarka drikkere, selv om de skal stå opp halv seks dagen etter....

Han gikk av og hundre tusen nye mennesker kom på, en så trang Metrovia har jeg aldri vært på, og da vi skulle av var det netsen umulig, her gjaldt det å få med seg armer og ben og når vi kom til døren, eller Ingrid var ute, jeg var inne, lukket de seg, Ingrid slang seg ut og holdt dørene igjen slik at jeg ikke skulle bli igjen på Metroen alene, og til slutt, ble jeg spyttet ut av folkemengden, haha, for en dag.

Un besito, Maria <3

Noen ganger er det lov å hate livet

Seriøst, er så sinna at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Her kommer hvorfor punktvis: 1. Min kjære mor har sendt meg en julegave, den ble sendt i begynnelsen av desember, men kom ikke til Ecuador før 5 jan, fint, en mnd med venting.
2. Idag dro jeg til postkontoret for FJERDE gang i håp om å få pakken min, de andre gangene har det vært stengt eller jeg har ikke hatt med meg de riktige papirene, og jeg sier dere, det er ikke bare bare å dra ned til sentrum, 20 min i taxi, varme og trafikk.
3. Da jeg endelig fikk registrert meg nede hos en hyggelig mann, gikk jeg opp til et venterom, der var det ingen som kunne hjelpe meg, så jeg satte meg ned. Etter en stund oppdaget jeg at man måtte ha kølapp. Klokken var kvart på 3, nr på tavlen var 79.
4. Da jeg endelig kom meg til skranken, betalt en dollar, skrevet under hundre steder og registrert at ja, jeg var Maria Telle Brendmoe, satte jeg med ned for å vente. Nr var forstatt 79 og jeg hadde 88. Dette går fort tenkte jeg...
5. Etter 30 min begynte jeg å stresse, jeg hadde sagt til taxisjoføren at jeg bare skulle bruke 10 min, for naiv som jeg er, trodde jeg faktisk det. Jeg løp ut på gaten for å lete etter han, men han var ikke der, og jeg hadde ikke betalt han, ops.
6. Løper opp igjen, fortsatt 79, får beskjed om at jeg ikke får løpe ut igjen senere.
7. Tiden går, har nå ventet en time, og tallet er på 81, katta i sekken tenker jeg.
8. Etter to timer er tallet på 86, etter to timer og 15 min er det endelig min tur.
9. Jeg går inn på et nytt rom, men her får jeg beskjed om å sette meg ned å vente, en halvtime går, jeg ser pakken fra Norge, men får ikke lov å ta på den.
10. Endelig får jeg pakken, og blir tatt med inn på et nytt rom, her pakke en dame opp pakken min, fint å se hva jeg fikk uten å få pakke opp selv, teiper igjen og legger pakken under et bord.
11. Jeg skjønner ingen ting, prøver å spørre men en mann kaller meg dum og sier jeg ikke kan komme dit alene uten å forstå hva de sier, jeg blir lei meg, men følger videre etter damen.
12. Damen spør meg hvor mye 300 kr er i dollar, jeg er så sliten at jeg klarer ikke regne så hun bruker 15 min på å finne det ut.
13. Damen forstetter å skrive på et ark, stempler, går over til en annen dame, kommer tilbake, skriver noe mer, løper over til damen med en post-it lapp med et tall. Nå har jeg vært der inne i nesten tre kvarter.
14. Får regningen, men får ikke betale for banken er stengt og får beskjed om å komme tilbake imorgen. Jeg begynner å gråte og går ut.
15. Ute begynner det å bli mørkt, shit, ikke lurt å befinne seg i sentrum alene, og taxisjoføren er ikke så se. Jeg tar Metroviaen, setter meg på Metroviaen, men hvor er jeg? Finner ut at jeg tok feil Metrovia.
16. Endelig finner jeg den rette, og nå er jeg hjemme, men hater livet litt ekstra idag. Takk for at dere deler frustrasjonen med meg, pluss at det er siste dag i Trinidad imorgen, trist dag.
Maria

Ny voluntør og siste uke på skolen

Nå har hun nye kommet, hun heter Pernille og er fra Oslo, hun er veldig hyggelig og ser frem til å bli bedre kjent med henne! Tror alle 5 trengte et friskt pust i "familien" vår, hehe.

Nå sitter jeg hos Håkon og Irene som er et av misjonærparene, de bor på casa, og iblant sitter jeg barnevakt for deres to sønner, Oliver og Victor, som er supersøte. Idag var Ingrid så snill å bli med meg. Hvis dere lurer på hvem Ingrid er kan dere ta en titt på bloggen hennes: www. ingridstikkerfranorge.blogspot.com.

Imorgen skal begynner vi også på siste uke i Trinidad og Nigeria, blir så rart, spesielt siden det er korte dager (eksamen er i gang...) så slutter 10 hver dag, kjitp. Og etter det skal jeg ta en uke ferie, nå er det nemlig bare en uke til Linn kommer! Gleder meg masse! Blir så kult å få vise noen hva jeg driver med her i Ecuador, er nemlig vanskelig å formidle det bare med blogg og bilder, selv om jeg prøver så godt jeg kan så dere der hjemme skal forstå, men det er nesten umulig hvis man ikke er her. Moren til Erlend var her på besøk, og en av dagene var hun med ut i slummen, og hun hadde ikke ord, hun syns det var så sterkt, og jeg forstod det nesten ikke, det er jo jobben min? Men seriøst, det er sterkt og uvirkelig for meg nå, men tror jeg kommer til åf å få litt tilbakeslag når jeg er hjemme i Norge igjen, gruer meg.

Har jeg ikke blitt flink til å blogge?? Hadde vært ok om noen av dere kunne kommenter litt, vet ikke om noen leser bloggen min i det hele tatt.

Det var det for denne gang, må legge meg snart, blir spennende å se om vi kommer oss ut i Trinidad imorgen, har regnet i hele dag, vanvittige (hehe, ordspill) gruer meg til å se skadene, men vi får prøve å hjelpe til så godt vi kan.

Un besito, Maria

Syden 2010?

Nå har vi flyttet inn på et nytt rom, eller jeg og Ingrid, og det føles som et hvilket som helst rom i syden, rart, føler ikke at jeg er på casa lenger... Kommer sikkert et bilde av det om ikke lenge.

Igår var vi på date, eller Ingrid var på date, jeg og Siv var bare "moral supports". Men det var hyggelig, god mat, en flaske med vin og spanske samtaler, blir ikke bedre enn man gjør det sjæl.

Nå har hun nye kommet, har ikke hilst på hennne enda, men skal gå snart, skal bare vise dere litt av Isla Trinitaria, for som dere skjønner har regntiden beynt, og det skaper store problemer for de som bor i slummene, ja spesielt for de som bor på Isla, for isla er en øy, og folk der bor i bambushus på påler.

Time flys when your having fun

Hjelpes, bare 1 mnd og 2 uker igjen, kan ikke skjønne hvor tiden har blitt av. Men får meg slag i trynet hele tiden, trodde jeg hadde over en mnd igjen i Trinidad og Nigeria, men nei, idag har jeg en uke igjen med barna jeg har blitt så glad i... Uff, syns det er så trist, og etter ferien skal jeg jobbe med nye barn i ulike ferieskoler, blir nok bra det også, men ikke helt det samme.

Så som dere sikkert skjønner trives jeg godt, utrolig godt, men likevel er det snart tid for meg å pakke koffertene å dra hjem, make space for nye voluntører, btw det kommer en ny en idag, en jente som skal drive med informasjon til Norge, blir rart å få et helt nytt "familie" medlem inn i vår lille klubb på 5, men sikkert sunt for oss også. Ellers skal de pusse opp block C, vårt lille kollektiv, så vi må flytte ut, stress. Og regntiden er i full sving, er deilig med frisk regnluft, og lukten av våt asfalt, men dette resulterer i fryktelig varme dager, fuktig luft, alt dette for en kveld med våt asfalt, men det er verdt det!

Og dere kan ringe meg om dere ikke visste det? PC er fortsatt syk, eller den har brent inni, og den blir ikke fikset før jeg kommer hjem, så bare å ringe på dette nr: 080625486

Un besito, Maria <3

ps. Nora og Julie, I love you

2009 is so last year

Tenkte bare jeg skulle legge ut noen bilder fra nytaarsferingen, legger ut noen na og noen senere, ma bare mekke med minnepenn og slikt... Kos dere, det gjorde jeg for a si det sann! Godt nyttar!
Meg og Thomas, en skikkelig kul fyr som har bodd pa hostellet til Mauricio i 4 mnd

Thomas, Siv og Mauricio

I Ecuador lager de dukker av kjente personer som de brenner pa nyttarsaften, dette er for a starte med blanke ark i det nye aret. Dette gjorde man i Montañita ogsa, men forskjellen her var at folk drev a hoppet over alle balene, dette resulterte igjen at noen falt oppi balene.

Det fine taket pa Siv og Ingrid sitt rom, jeg hadde mitt eget, og fint tak.

Ingrid og Siv

Klar og glad

Siv og Ingrid

Hehe, en japansk couchsurfer og Andy (en som ogsa bor hos Mauricio) med dukken de hadde laget.

Meg, Ingrid og en fyr vi traff som heter Andrez. Han var fra Chile og vi syns han var sa eksotisk siden han hadde rodt har og fregner, etter en stund fant vi ut at han gikk rundt med rumpetaske, sa vi droppa det.