Jeg som aldri skulle bli dårlig...

Der tok jeg feil. Tøffe Maria, har ikke vært dårlig i magen enda hun. "Det gjelder bare å ikke være feig på hva du spiser" sa jeg og tok en diger bit av en deigklump fylt med luguber kylling jeg kjøpte av en mann utenfor La Florida som mente den var "muy rico". Dagen etter var det noe som ikke stemte, magen min buldret. Det velkjente fenomenet Vulcanus Uranus hadde kommet på besøk til rom 31. Etter utallige besøk på do, karvet jeg meg ned til Karoline for å melde fra om hendelsen, og krøp opp i senga igjen, hvor jeg ble værende. Slik fortsatte det neste dag, mage og kropp samarbeidet særs dårlig, og det var ikke mye jeg orket å spise, men jeg som såå sjelden er syk, jeg tenkte at dette bare er en liten "2 dagers skur". For på fredag skulle nemlig voluntørgjengen reise til Baños, der skulle vi rafte, sykte down-hill og oppdage jungelen, men da bussen skulle dra, måtte jeg melde pass. 7 timer på buss med dårlig mage, det var uaktuelt. Så jeg er hjemme, på casa. Skikkelig, skikkelig kjipt og for en timing daaaa. Men, jeg er heldigvis ikke alene, André og Erlend ble her med meg, så vi skal prøve å fylle dagene sammen, for de andre kommer ikke hjem før tirdag, ja tirsdag, hjelp, hjelp jeg kommer til å dø av kjedsomhet. Men ellers, så har jeg det bra. Merker jeg savner barna på Trinidad allerede, og får ikke sett dem før neste uke, for det er ferie nå. Idrettsskolen gikk kjempebra, og barna digga det. Godt! Og de nye voluntørene finner sakte men sikkert plassen sin her nå, jeg og Karoline skal ha med oss to stykker til Trinidad, som skal hjelpe til i en 1.klasse. Jeg har også kjøpt meg mobil, og med et jubel fant jeg ut at det er mulig å ringe til Norge! Og siden min kjære pappa har bursdag idag ringte jeg han. Er så rart å ikke kunne prate med de man er vant til å se hver dag, og siden min kjære lille pc er ødelagt får jeg heller ikke skypet. Skal prøve å bli flinkere til å holde kontakten med dere der hjemme, og tenk, nå er det bare litt under 4 mnd til jeg kommer hjem, kan ikke tro det har gått så fort! Så, sees snart! Glad i dere og GRATULERER MED DAGEN PAPPA!

Stor klem fra Mary

Fredtun, dårlig vær og herlig helg

Det har kommet nye voluntører! De kom igår og skal være her i nesten 5 uker, tror det blir bra med nye folk og nye impulser! De virker veldig hyggelige, men de har veldig jet-leg så vi har ikke sett så mye til de. Ellers har vi hatt en strålende helg! Ikke været (pøs-regn...) men stemningen. Er alltid så deilig å komme til Motanita, er så avslappet stemning at jeg vet ikke hva. Men ble ikke så mye "avslapning" for vi skulle feire Ingrid som ble 19 år idag, GRATULERER MED DAGEN! Og feiring ble det på høyt nivå, for været skulle ikke ha noe å si, vi danset ut i de sene nattetimer, og svette og skitne (det var så syyykt mye gjørme) la vi oss, for så å sove 4 timer, (vi skulle ta en tidlig buss, jippi....) forferdelig. Men vi kom oss hjem, og for en hjemkomst, rett hjem til gudstjeneste! Jeg hadde ansvaret fo bønne-vandringen, og hadde satt opp tre poster, en hvor man kunne skrive bønnelapper, en hvor man kunne tenne lys, og en hvor man kunne ta et melkehjerte, skrive en post-it lapp med en tanke til Norge, og henge den på veggen, (Karolines ide...) Det var veldig fint, og glade nordmenn fylte opp konferanserommet med sang og smil, er så deilig å avslutte en uke og starte en ny med en gudstjeneste, det burde dere prøve!
Ellers er det dårlig vær i Guayaquil, rart sier de innfødte, deilig sier de varme-sky voluntørene, teit sier jeg og Karoline, for jeg vil bade.
Og! En ting til, det er eksamens-tider på skolene her, og jeg og Karoline har fult opp med å planlegge Ninas gode ide: Idrettskole etter skolen! Først skjønte vi ikke hvorfor vi skulle ta på oss ansvaret fo 170 barn, ute i varmen uten noen særlig form for autoritet, men det er jo så logisk. Her i Ecuador er det ikke som i Norge, for å si det sånn... Når skolen slutter, så har ikke alltid barna noen å komme hjem til, spesielt hvis de slutter tidlig, og i et bambushus er det ikke så mye å finne på... Så dette må bli bra!
Stor klem

PCen kan fikses og det går an å kommentere!

Det er ikke mye mer jeg skal si, Mauricio har jobbet som pc-repratør, av alle ting, og han mente det bare var viften som var ødelagt, jippi! Jeg har fikset sånn at det nå går an å kommentere, jippi! Og jeg reiser til Montanita i helgen, jippi! Jeg har det bra! Glad i dere
Mary

Jeg har fri imorgen!

dette er foresten Mauricio

Egentlig burde jeg ikke være glad for det, for jeg koser meg på jobb, det gjør jeg virkelig! Men noen ganger er det ikke noe som er bedre enn en uventet fridag. Senest for en time siden fikk jeg og Karoline god-nyheten, imorgen kan vi sove lenge! Men hva skal jeg gjøre etter det? For som dere sikkert har fått med dere til nå, så er det ikke så mye å finne på, idag feks, har jeg gjort LITE, spist mat, gjort spansk (flink), spist litt til, sett på tv, spist, og vært hos Mauricio, det var faktisk veldig hyggelig! Han hadde laget Cheviche? (vet ikke hvordan det skrives..) det er en slags fiske-suppe, kjempegodt! Og det var masse lokale der som vi koste oss med, hadde en morsom drikkelek( for de sa at man IKKE kan spise checviche uten å drikke øl) så da gjorde vi det. Det er så gøy å møte folk som ikke kjenner til Norge, veldig gøy å fortelle om moren min som er viking og hysdyret mitt som er et reinsdyr. Anyways, jeg liker ecuadorianere mer og mer, like gjestfrie alle sammen, og alle syns det er like kult at vi jobbe som voluntører, men da de spør hva vi tjener, og vi sier: " nei, vi betaler for alt selv vi", da sperrer de opp øynene og sier: " habla serio!" Og lurer på hvorfor. Det har vært litt vanskelig å svare på til nå, for ting har vært litt meningsløse, lange dager på casa, svære Rio Centro, men nå som jeg har begynt å jobbe, nå forstår jeg! Jeg koser meg med å være voluntør, og jeg er stolt av å fortelle om det! Wohoo! Men må gå, som sagt har PCen min klikka litt, og defor må jeg bruke felles-pcene, og her stenger det 23.00 og nå er klokken 23.17, ops!

Snakkes snart!

Stor klem fra voluntaria Maria

Det har aldri vært et prblem å være 1.75 høy, til nå....

Dere kan tro jeg føler med stor her, skikkelig svær! Er ikke så rart når jeg er høyere enn nesten alle menn, hehe, men det har jeg bare kost med meg, tenker det er bedre å være høy enn å være like liten som et barn i en alder a 45. Men idag, idag skulle jeg virkelig ønske jeg målte bare et par cnt lavere. Som dere forhåpentligvis har fått med dere, så tar vi bussen hver dag, og de er små i seg selv de, men idag tok vi de minste bussen hitill. Vi snublet inn på bussen etter jobb idag og speidet etter et ledig sete, lete, lete, lete, DER! Jeg slang rumpa nedpå ved siden av en dame som sov, men selvsagt våknet når en svær gringa kom deisende ned ved siden av henne. Det var da det skjedde, jeg hadde ikke plass til beina mine! Uansett hvor mye jeg prøvde, så hadde jeg ikke sjangs, damen ved siden av spurte om vi skulle bytte plass, for hun trodde jeg hadde veldig vondt siden jeg var så urolig, jeg sa nei takk og forklarte at jeg bare hadde veldig store ben. Damen så rart på meg og sovnet igjen. Resten av turen satt jeg med disse lange gringa-beina ut i midtgangen, noe som ikke var like praktisk når bussen begynte å fylle seg opp. Men det ordnet seg, selvølgelig, jeg tenker bare at vi ikke tar den minste bussen neste gang.
Ellers er jeg som sagt fult i gang med jobb, og idag hadde vi vår første ordentlige engelsktime, det var veldig gøy, og barna var stille og fulgte lydig med, overraskende nok, for hvor spennende kan det egentlig være å ha hodet-skulder-kne og tå i 40 min? Ikke vet jeg....
Var egentlig bare det jeg hadde på hjertet, skal prøve å ikke skrive så langt, har nemlig fått klager på at jeg har for mye tekst på bloggen. Dessuten må jeg gå å skifte, vi skal spise vafler hos Irene og Håkon snart, ( nye misjonærer, skikkelig hyggelige)
Blir ikke noe bilde heller desverre, sitter på felles-pc for min lille ville ikke helt samarbeide med meg idag.
Anyways, jeg har det veldig, veldig bra, håper dere også har det!
Stor klem fra hun med de lange beina

Sienta te! No le pongas! Silencio!

Om noen forstår hva overskriften betyr, så skjønner dere også at det ikke er veldig hyggelige ord! For dere som ikke forstår så betyr de: Sett deg! Ikke plag han! Stillhet!
Det er det jeg sier mest om dagen, for herrejemin, for noen unger.
Jeg som ikke trodde de kunne bli mer hyperaktive, der tok jeg rimelig feil gitt. Hver dag er en kamp om 3 sekunder med stillhet og konsentrering, og señorita Carla er fornøyd om hun faktisk får de 3 sekundene, for det er ikke ofte. Men selv om jeg er utslitt når jeg kommer loffende hjem fra jobb, svett, ufattelige skitne hender og et hår som står til alle kanter, så smiler jeg. For jeg vet, at jeg har hjulpet til å lage stillhet i 3 sekunder. Det høres sikkert rart ut, men når man jobber i en setting som jeg gjør, da er det de små tingene som betyr noe. Når Gelé, ja hun heter faktisk det, kjempesøt jente, når hun klarer å skrive en setning, da jubler jeg, for hun er utrolig nærsynt og kan nesten ikke skrive. Bare det å vite at hun faktisk fikk noe ut av timen, det gjør dagen min. Har så vidt begynt å lære meg navn, og idag fant jeg ut at jeg skulle sette gule post-it lapper på pultene med navnene deres på, da syns læreren jeg var tullete, men nei, dette var en god idé mente jeg, hehe, det var det ikke. Etter første lapp, skrek 30 andre elever: " A mi tambien, señorita Maria, por favor!!!" Jeg løp rundt , prøvde å få ned alle navn, haha, og jeg skrev sikkert feil på de fleste lapper, en het plutselig Pwsu, men jeg spurte: " Correcto?" Han bare nikket. Señorita Carla hadde rett, da dagen var omme var det tre gule lapper igjen på til sammen 43 pulter, fint. Men det går greit, lærer meg nok navn etterhvert, har jo et par mnd igjen, heldigvis! Dette var de gode nyhetene, nå kommer det noen dårlige. Som jeg sa tidligere, så dro min kjære romkamerat Karianne hjem i forrige uke, det påvirket oss alle, og idag fikk vi enda en trist nyhet, nå skal Solveig også hjem. Syns det er så trist at folk drar, men som de sa begge to, så har de bevist for seg selv at de kan, og det er det viktigste. Nå er det snart bare 12 av oss igjen, rart, men heldigvis kommer det 8 folkehøyskole-elever til oss om 2 uker, de skal jobbe og bo her i 5 uker, det blir så kult!
Altså skjer det ting på casa, og godt er det! Håper dere har det bra hjemme, har også lagt merke til at det ikke går an å kommentere på bloggen, litt dumt, men vet jo at dere leser fordet daaaaaa
Stor klem fra Mary

Ting tar seg opp i Ecuador, seriøst, jeg er heldig

Dere skal vite at jeg koser meg, nå mer enn aldri før.

Idag hadde vi andre dag på jobb, er så kult å si, jobb. Har funnet ut at det er null problem å ta bussen, det er bare kos. Idag hadde bussjåføren vår på veldig høy sambamusikk, og uten noen form for sangstemme, gaula han ivei, hele veien, god start på dagen igrunn.

Og da vi ankom skolen ble vi møtt av masse smilende unger som ville ha klem, en av de beste morningene jeg har hatt, de er så herlige at det skulle ikke være sant. Opplegget for dagen var samme som dagen før, og sikkert samme som alle andre dager. Læringsmetoden kan bli kalt "papegøyemetoden", den foregår slik at læreren (som forøvrig heter Señorita Carla) skriver noe på tavla, og ber elevene kopiere. Karolines og min oppgave er da å passe på at de faktisk skriver ned det de skal, og være litt greie med de. Man merker veldig forskjellen på barn her og barn i Norge. Mange av barna er vant til å bli slått hjemme, og manglen på omsorg er veldig tydelig. Det er så herlig å kunne gi en klem, og at den klemmen betyr så uendelig mye.

Har lært meg noen navn, men med en klasse på 43 elever, er det ikke helt lett. Har likevel pekt meg ut noen av de som jeg passer litt ekstra på, det er foreksempel en liten jente på seks år som heter Helga, hun kan nesten ikke skrive, og har for lengst gått i glemmeboka hos læreren, hun trenger virkelig oppfølging, og jeg prøver å hjelpe henne så mye jeg kan, men det er vanskelig når alle vil ha en bit av "Señorita Maria". Ellers er det mye hyperaktive barn, som sloss hele tiden, det har jeg jo nevnt tidligere, men det er så fælt å se at de er så slemme mot hverandre, sparker og slår og kaller hverandre ting med "tu madre" ( det er ikke pent...)

Men selv om jeg er sykt sliten etter 5 timer i et varmt bambus-klasserom, så er det så verdt det. Har masse god energi etter jobb, og smiler hele tiden, er så fantastisk å se at vi kan gjøre noe for de, og at det betyr noe! Jeg vil oppfordre alle der ute, som kjenner litt på å jobbe som voluntør, GJØR DET! Det er et stort skritt å ta, men bare man gir det litt tid, så er det så sykt verdt det.

Nå sitter jeg ute, ved bordet, hengekøya var nemlig opptatt, kjenner på den varme kveldluften og bare koser meg. De andre er hos Mauricio på pizzakveld, men jeg har laget meg wok idag, ( Karoline og jeg har nemlig funnet et stort marked ved busstoppet vårt, skikkelig kult) så orket ikke det, burde kanskje, for kaninen hans er død, og han var veldig lei seg på søndag, får heller gå innom han en annen dag:)

Håper dere har det bra hjemme i Norge, nå kommer jeg hjem om litt over 4 mnd, hjelp så fort det har gått!

Stor klem fra señorita

Primero dia, blir det bedre??

Endelig! Endelig! Rutine, jobb, bort fra casa, herlige unger, flotte og inspirerende lærere, jeg er så heldig!

Tidlig, tidlig i dag dro to gringaer i røde misjonsalliansen-piqueer bort fra trygge Casa Alianza, hvor skulle de? De skulle ut i slummen, for å forhåpentligvis gjøre gode gjerninger.

Og om vi gjorde!

Vi tok bussen til jobb, det funket veldig greit, pluss at det bare koster 25 cent, altså kr.1,50. Vi kom litt sent, men ble tatt godt imot uansett, og rektoren plasserte oss i 2.klasse, hvor vi skal tilbringe litt over en mnd, hva som skjer etter at Karoline drar er uvisst. 2. klasse, eller segundo, hehe, talte godt over 30 og med bare en lærer, da blir det kaos. Derfor ble vi plassert der, for å holde orden og rette setninger.

Det gikk fint i begynnelsen, og timene fløy forbi, barna var helt herlige, og så imøtekommende. Men da klokken slo 10.30 og det var friminutt, da brøt det sammen. Plutselig var læreren borte, og jeg og Karoline stod igjen med 30 hyperaktive barn, noe som ikke ble bedre da de proppet i seg lunsj, som bestod av chips, gelé og brus. De sloss, løp rundt, klatret på oss, hylgråt og diverse. Ble fryktelig sliten av å skille gærne gutter fra hverandre, og etter tre kvarter kom endelig læreren tilbake, fjoh. Resten av dagen var de fortsatt ganske gærne, men vi lærte noen fraser for å holde tuktus, NO! ble brukt mye, og PARA! Men de lo bare av dårlig aksent, hehe.

12.30 var vi ferdige, deilig, men for en dag, for noen unger! Gleder meg til å lære navn, bedre spansk, bli kjent med disse flotte barna, jeg føler på meg at dette kan bli utrolig bra.

Weee jeg er glad! Nå skal vi ha voluntør ha voluntørkveld, vi skal spille wolleyball, eller noe.

Stor klem, Mary

Hvem hadde visst at "format" på kameraet betydde formatering?

Det måtte skje. Etter en og en halv mnd i Ecuador klarte Mary å slette alle bildene på kameraet... Ja, det er nå jeg burde ha hørt på pappa som sa jeg burde legge inn bildene på "flicker", jeg trodde ikke jeg kunne være så kort-tenkt, men det var jeg likevel. Forferdeligheten skjedde da vi var i Quito, og jeg som hadde tatt så mye fine bilder, men heldigvis hadde vi en dag igjen til å ta bilder, og jeg fikk da tatt noen som var bra. Som nevnt tidligere tok Ragnhild, Siv, Maurico og jeg nattbussen til Quito torsdag natt, 8 timer gikk som smurt bortsett fra at vi ble stoppet av gerillia men det gikk bra, og vi var fremme i Ecuadors hovedstad halv 7 på morgenen. Der ble vi møtt av norske sommertempraturer og skyet vær, men det gjorde ikke noe, så vi trasket rundt for å finne et hostell. Det fant vi i området: "Gringo-town", navnet kommer av at det er der alle grinosene bor, eller turister om du vil. Stedet var helt ok, og vi dro ut for å utforske byen. Her skulle jeg hatt noen bilder av gamlebyen, men det har jeg ikke.... Uansett, gamlebyen i Quito var utrolig vakker, med en katedral som ligner Notre Dame. Vi spiste god lunch og var innom noen flotte kirker. Men vi var slitne, og ikke vant til den tunge fjelluften 2800 meter oppe, og bestemte oss for å dra tilbake til hostellet for å slappe av litt. Et par timer senere våknet vi opp. "Shit, sovnet vi??" Fort dro vi på oss varme klær, for det begynte å bli ganske kaldt, og kom oss tilbake ut i byen. Vi drakk kjempegod kaffe på et sted som heter "The Magic Bean" og møtte de andre voluntørene som hadde fridag før de skulle bestige Cotopaxi dagen etter. Vi spiste middag og bestemte oss for å utforske Quitos natteliv. Det var ganske vilt, utestedene lå tett i tett, men jeg følte meg IKKE bra, så tok en tidlig kveld. Neste morgen skinte sola, og vi stod tidlig opp for å få mest mulig ut av dagen. Siv hadde hele turen vært gira på å ta taubanen oppi høyden, så vi gjorde det. Det var så flott. Taubanen klatret oppover fjellet, helt opp til 4100 m! Så høyt har jeg aldri vært før. Haha, kavet meg oppover der, med kjole! Vi stoppet på toppen for å gå de siste 100 m, det var skikkelig tungt, men verdt det, for et syn! Det føltes som å stå på verdens topp og skue utover Quito by. Vi drakk en kopp kaffe og tok banen ned igjen. Maurico skulle møte guttene for å se fotball-kampen, Ecuador skulle spille mot Uruguay, og overalt gikk feststemte ecuadorianere rundt i nasjonaldraken, klar for kamp. Vi jentene derimot, var ikke like gira, så vi bestemte oss for å dra på shopping. Ble ikke så mye av det da, for som jeg har sagt tidligere, appelerer ikke så mange av butikkene her i Ecua til det europeeiske klientell. Men det var gøy likevel, vi tok en taxi tilbake til hostellet, skiftet til joggis, kjøpte mat og vandret mot busstasjonene for å ta bussen tilbake til Guayaquil. Skal ærlig inrømme at bussturen tilbake ikke var like bra, sov ingen ting. Men, sove kan man gjøre når man blir gammel ikke sant? Nå ligger jeg i hengekøya som vanlig og venter på at bildene, (ja, jeg tok faktisk 50 bilder) skal lastes opp på pcen, etterpå skal vi på frutabar, jippi, og imorgen skal jeg på min første, ordentlige arbeidsdag, GLEDER MEG!

Har noen foresten lyst til å skype med meg? Brukernavnet mitt er mariatelle, bare å plinge!

Stor klem Mary

Ørebetennelse og Quito i natt, wohoo

Hola! Ja, dere leste riktig, ørebetennelsen er et faktum, æsj. I natt sov jeg nesten ingen ting, forferdelige smerter fór gjennom øret mitt i flere timer, og klokken tolv på sa Karianne at jeg kanskje burde dra til legen, så jeg fikk med meg Nina ( vår nye voluntøransvarlig) til legen. Legen var egentlig en prest, men han hadde tid til meg likevel, hehe. Han tittet inn i øret mitt, og sa at jeg hadde sopp i øret. ÆSJ, SOPP?! Slapp av, det er bare en slags eksem, fordi jeg har vann inni øret som ikke kommer ut, blir det betennelse, og irritasjon. Fikk antibiotika, igjen, og smertestillende, de fungerte fint, og nå har jeg ikke så vondt i øret lenger. Men det blir spennende å se hvordan det går inatt, for denne natten skal jeg nemlig tilbringe på en buss til Quito, ja dere hørte riktig, 10 timer på buss, det blir så bra. Quito ligger 2800 m over havet, så der er det bare 25 grader, og om kvelden kan gradestokken krympe helt ned til 10, så Ole, som har vært der før sa vi burde ta med lue og vanter, om vi hadde det, og det har selvsagt ikke jeg, har ikke med meg en eneste genser nesten, så det kan bli spennende! Men gleder meg likevel, tror Quito er en sykt bra by, pluss at min vennine, Maria bor der nå for tiden, håper jeg får tid til å besøke henne! Gleder meg til å komme litt bort fra casa, igjen, er så ok å ha helgene fri, så vi får sett hva Ecuador har å by på, er ikke sikkert jeg får sjangsen igjen noen gang, så er bare å hive seg rundt. Vi er så heldige å ha med oss Mauricio igjen, en lokal vi har blitt kjent med her nede, han jobber som reiseguide, og kjenner Ecuador ut og inn, kult ass! Men midt i blant all denne herligheten, har det også skjedd noe veldig trist, min kjære romkamerat og venn Karianne reiser hjem imorgen, hun har hatt så fryktelig hjemlengsel, og etter tanntrekningen orket hun ikke mer, blir rart å plutselig ha enerom, og ingen smilende Karianne hver morgen.

Er vel bare å forberede seg på at folk drar, jeg er jo en av de siste som drar, og det kommer til å bli ganske så mange tårevåte avskjeder innen den tid.

Men, life goes on, og jeg har det bra!

Nå må jeg dusje og pakke, woho! Glad i dere

Mary

Dolor de oido

Sykdom på casa, kjipt ass. Tror alle har vært syke til nå, og da snakker vi sykdom i alle former, magesjau, oppkast, feber, hoste, betennelse, infeksjon osv. Det setter en demper på stemningen på casa, merker det er litt kjipt, pluss at vi bare er 8 stk her nå, for resten er på Cotopaxi. Igår var jeg med Karianne for å trekke ut en visomdomstann, det så ikke godt ut, og stakkars Karianne har tannlegeskrekk, men etter ca en time med heftig "justering" og "graving" var de ferdige, og vi kom oss hjem, vi la oss klokken halv 9, for begge var trøtte, men klokken 1 våknet jeg av at jeg hadde SINNSYKT vondt i øret, ånei, ørebetennelsen er tilbake...... Så jeg hev i meg en paracet og forsøkte å sove, det gikk dårlig. På morgnen kom det masse folk inn på rommet vårt, misjnærer og voluntører, som skulle se hvordan det gikk med Karianne, det gikk bedre. Jeg var nesten døv på det ene øret, så jeg dro meg ut av senga, og ned på Fybeca, altså apoteket. Jeg spurte en mann: " Perdon, tengo dolor mucho en mi oido", oversatt: "Unnskyld, jeg har veldig vondt i øret mitt." Jeg fikk noen dråper og noen oransje piller jeg ikke vet hva er, subbet med opp til casa og la meg på sengen. "VARM" tenkte jeg, for idag er det sykt, sykt, sykt varmt, svetter inni hendene av å skrive nå, jess ass. Nei, men det er bra ting som skjer og da, igår lagde vi ferdig opplegget for undervisningen til Trinidad de Dios, og vi har lang-helg denne uken, deilig! Kanskje vi skal til Quito? Trengte bare å klage litt, er ikke så gøy å være syk når man må passe på seg selv.

Glad i dere!

Meri

Endelig rutine! Eller....

Buenos diaz! Ja, eller mañana da, for her er det enda morgen, klokken har akkurat passert 9, og jeg skulle egentlig ikke ligget her i hengekøya på casa nå, hvorfor? Here we go....

Igår hadde jeg som sagt første arbeidsdag, det var utrolig bra, har vært her i over en mnd nå, og casa begynner å bli relativt kjedelig, så tidlig igår dro vi ut med røde pique-skjorter og et stort glis om munnen, klare for jobb. Vi dro først ut i Nigeria med for å sette av Ragnhild og Ingrid, for så å fortsette til Trinidad de Dios i sør hvor jeg og Karoline skal jobbe. Der fikk vi hilse på alle elevene, sette opp en slags plan over hvordan vi skal jobbe, ja for det er ikke noen timeplan på skolen, altså veldig fritt. Vi ble satt av nede ved et marked, og plassert på en lokal buss, der satt vi, to gringaer, med liten peilig på hvor vi skulle gå av, hvilken buss vi skulle bytte til og "blir vi ranet idag?", men det gikk nesten helt smertefritt, vi tok bare bussen litt for langt, hehe.

Men jeg merker jeg gleder meg, blir så deilig å sette i gang med jobb, bli kjent med barna og lærerene, snakke spansk hver dag, føle at jeg gjør noe med mening, BLIR SÅ BRA! Men, desverre skal vi ikke jobbe på skolen noe mer denne uken, for Karoline reiser til Ecuadors høyeste fjell ikveld, og voluntører, særlig jenter, blir anbefalt å ikke dra alene på jobb, derfor skal jeg og Ragnhild jobbe for Karianne ( som må operere ut visdomstennene sine idag) på centro Creer, dere vet, de to sentrene Misjons Alliansen har bygget for at barn og ungdom med funksjonshemninger skal ha en mulighet til skolegang ( det står mer om centro Creer på http://www.misjonsalliansen.no/, hvis dere vil vite mer, verdt å ta seg turen innom siden uansett egentlig) Uansett, der skal jeg jobbe denne uken, har gledet og gruet meg, har aldri jobbet med barn som har funksjonshemninger før, og etter det de andre jentene har fortalt, brukes vi til det fulle. Karianne fortalte at foreldrene bare dumper barna ned på gulvet om morgnen, hadet, også går de. Da er det voluntørenes og lærernes ansvar at barna skal ha en innholdrik dag, men det er ikke så lett, når man har en klasse med 13 elever, hvor alle har forskjellige funksjonshemninger. Hovedfokuset er likevel at barna skal føle omsorg og at de blir sett, og det er virkelig tilfellet på Creer, de som jobber der må ha den største tålmodigheten i verden. Altså, idag stod jeg opp halv 7,klar som ett egg. Vi kom oss på bussen, eller ikke den første, ikke den andre, men den tredje, her handler det nemlig om å bare stappe bussene mest mulig fulle av folk, det er ikke vi helt vant med enda, men vi kom oss da på bussen, og kjørte av gårde, men tre stopp før vi skulle bytte buss, ja da snudde bussen. Vi gikk av på forrige stopp og tok en ny buss, men den snudde den og. Etter mye om og men, og en time med forsinkelse, bestemte vi oss for å dra tilbake til casa, dårlig deal, men sånn er det med bussene her i Guayaquil, enten så kommer de, eller så kommer de ikke. Men imorgen, da prøver vi igjen!

Adios!

Bogg.no har kuttet ut Ecuador, og helgen har vært veldig bra

Vi hoppet så fint på veien i Montañita

Kjempe, kjempegod Oreo-pai

Hola mis amigos!

Som dere ser i overskriften, så har blogg.no sluttet å la folk i Ecuador blogge, digger ikke det helt, men da får Mary heller prøve seg på blogspot.com. Jeg beklager dårlig blogging, men det har skjedd en del i det siste, ferdig med spanskkurs, hadde muntlig presentasjon om jobben min som konfleder, gikk veldig bra om jeg må si det selv, har pleiet foten etter Raya, og det går mye bedre nå, og vi har vært i Montañita i helgen. For en tur. Vi dro 6 stykker av voluntørene på fredag formiddag (veldig deilig å ikke være hele bølingen...) ca. klokken 5 ble vi hentet på baksiden av casa, (btw. veldig anderledes bak casa enn foran, kjente meg ikke igjen, skikkelig lugubert strøk...) uansett, vi ble hentet i en pick-up truck med Mauricio bakpå, (Mauricio er en ny venn vi har fått her, han er kjempekul, og driver et hostell rett ved casa, der er vi en del, for han er veldig glad i å lage mat til oss, hehe) Han skulle være med oss til Montañita, og hadde skaffet oss ride. Så da kjørte vi, 6 gringos bakpå denne pick-upen, i sikkert en halvtime, ganske farlig, men veldig gøy. Vi kom oss trygt til den GIGANTISKE bussterminalen de har her i Guayaquil, men vi fikk akkurat ikke plass på bussen som gikk direkte til M, så vi måtte ta til takk med en litt sliten buss til Salinas, og en enda mer sliten en fra Salinas til M,det var en kjempemorsom opplevelse, men litt skummelt også, vet jo aldri hva som kan skje på veien om natten. Vi kom oss trygt fram til M, og losjerte oss inn på et av hostellene der. Montañita var fryktelig folketomt denne fredagskvelden, så vi spiste middag, og tok en cerveza på et sted som heter Matchu Pitchu, der ble vi tvunget til å danse salsa, noe jeg absolutt ikke kan, min dansepartner var sikkert to hoder lavere enn meg og med joggebuksa godt trukket over navlen svingte han meg rundt på dansegulvet. Etter en stund ble jeg ganske svett og flau og sa takk for meg, da sa han at jeg danset litt bra, men mest dårlig, fint. Vi tok en tidlig kveld, og det var bra, for klokken 10 ble vi vekket av varme solstråler som skinte inn på rommet vårt. Kjempedeilig! Etter en tid på stranden, bestemte Ole seg for å bade, alene. Vi fortsatte med veldig konsentrert soling, og merket ikke noe til hans fravær før en halvtime etter. Da så Johanna noen vinke og skrike, langt, langt ute, det var Ole. Mauricio løp ut, og Karoline etter med surfebrettet, og etter 2 minutter var hele stranden fylt opp av tilskuere. En mann løp uti med et annet surfebrett, for han måtte redde Karoline, som plutselig lå og kavet alene langt ute i vannet. Kjempedrama! "Gringo en el agua" hørte vi fra sidelinjen, men det gikk heldigvis bra, alle kom seg på land, veldig slitene, men med "helter" i panna. Puh! Etter hendelsen gikk vi tilbake, slappet av, drakk kaffe, leste, deilig atmosfære. Montñita begynte sakte med sikkert å fylles opp av feststemte mennesker, og vi dro ut for å spise, vi spiste kjempegod mat, og Ingrid, Ragnhild og jeg bestemte oss for å ha girls night out, kjempe, kjempegøy! Men litt sliten idag, sånn skal det være. Tenker å legge meg snart, skal nemlig på jobb imorgen! Endelig! Har vært så sykt mye fram og tilbake, men imorgen skjer det, klokken 8.00 skal vi stå klare i flotte røde pique-skjorter. Jeg gleder meg! Blir så deilig å komme inn i ordentlige rutiner, og kjenne at jeg faktisk gjør det jeg er her for å gjøre. Håper dere klarer å fortsette å følge meg på denne bloggen også, syns det er så kult at dere leser!

Fin vær og god stemning i vannet!

Stor klem fra en litt sliten og litt solbrent Mary