Buenos diaz! Ja, eller mañana da, for her er det enda morgen, klokken har akkurat passert 9, og jeg skulle egentlig ikke ligget her i hengekøya på casa nå, hvorfor? Here we go....
Igår hadde jeg som sagt første arbeidsdag, det var utrolig bra, har vært her i over en mnd nå, og casa begynner å bli relativt kjedelig, så tidlig igår dro vi ut med røde pique-skjorter og et stort glis om munnen, klare for jobb. Vi dro først ut i Nigeria med for å sette av Ragnhild og Ingrid, for så å fortsette til Trinidad de Dios i sør hvor jeg og Karoline skal jobbe. Der fikk vi hilse på alle elevene, sette opp en slags plan over hvordan vi skal jobbe, ja for det er ikke noen timeplan på skolen, altså veldig fritt. Vi ble satt av nede ved et marked, og plassert på en lokal buss, der satt vi, to gringaer, med liten peilig på hvor vi skulle gå av, hvilken buss vi skulle bytte til og "blir vi ranet idag?", men det gikk nesten helt smertefritt, vi tok bare bussen litt for langt, hehe.
Men jeg merker jeg gleder meg, blir så deilig å sette i gang med jobb, bli kjent med barna og lærerene, snakke spansk hver dag, føle at jeg gjør noe med mening, BLIR SÅ BRA! Men, desverre skal vi ikke jobbe på skolen noe mer denne uken, for Karoline reiser til Ecuadors høyeste fjell ikveld, og voluntører, særlig jenter, blir anbefalt å ikke dra alene på jobb, derfor skal jeg og Ragnhild jobbe for Karianne ( som må operere ut visdomstennene sine idag) på centro Creer, dere vet, de to sentrene Misjons Alliansen har bygget for at barn og ungdom med funksjonshemninger skal ha en mulighet til skolegang ( det står mer om centro Creer på http://www.misjonsalliansen.no/, hvis dere vil vite mer, verdt å ta seg turen innom siden uansett egentlig) Uansett, der skal jeg jobbe denne uken, har gledet og gruet meg, har aldri jobbet med barn som har funksjonshemninger før, og etter det de andre jentene har fortalt, brukes vi til det fulle. Karianne fortalte at foreldrene bare dumper barna ned på gulvet om morgnen, hadet, også går de. Da er det voluntørenes og lærernes ansvar at barna skal ha en innholdrik dag, men det er ikke så lett, når man har en klasse med 13 elever, hvor alle har forskjellige funksjonshemninger. Hovedfokuset er likevel at barna skal føle omsorg og at de blir sett, og det er virkelig tilfellet på Creer, de som jobber der må ha den største tålmodigheten i verden. Altså, idag stod jeg opp halv 7,klar som ett egg. Vi kom oss på bussen, eller ikke den første, ikke den andre, men den tredje, her handler det nemlig om å bare stappe bussene mest mulig fulle av folk, det er ikke vi helt vant med enda, men vi kom oss da på bussen, og kjørte av gårde, men tre stopp før vi skulle bytte buss, ja da snudde bussen. Vi gikk av på forrige stopp og tok en ny buss, men den snudde den og. Etter mye om og men, og en time med forsinkelse, bestemte vi oss for å dra tilbake til casa, dårlig deal, men sånn er det med bussene her i Guayaquil, enten så kommer de, eller så kommer de ikke. Men imorgen, da prøver vi igjen!
Adios!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar