GODT NYTT AAR!!!

Vil bare sende dere en god klem fra Montañita! Denne nyttarsaften skal feires pa en strand med gode venner og cervezas! Blir ikke bedre! Vi koser oss i sola, masse kule mennesker og fyrverkeri! Sees i 2010!
Un besito, Maria <3

Feliz navidad!

Julemiddag på ekte ecuadorians vis, plastiktallerkner og en skje.

Lily med "fake" snø

Maria og Ingrid

Å gå rundt juletreet er en tradisjon Ecuadorianerene ikke forstår seg på.

God jul! Her er julefeiringen i god gang, og hjelpes det er noe helt annet enn i Norge! Igår stod vi tidlig opp for å rekke julefrokosten hos voluntøransvarlig Nina. Var helt herlig, vi fikk røkelaks, nugatti og brunost! Etter det dro vi tilbake til casa for å være med på en julegudstjeneste. Hele rommet var fylt opp av sommerkledde nordmenn som gaulet ut glade jul og et barn er født i betlehem, juleevangliet ble lest opp og Nina hadde med et magisk pulver som man heller vann over og forvandles til snø, så vi fikk litt av den norske julefølelsen der. Etter gudstjenesten gikk alle sammen rundt juletreet, treet var riktig nok i plastik, men var gøy likevel. Vi fikk ordetlig nors risengrynsgrøt med mandel og premien var marsipan, desverre fikk ikke jeg mandelen... Men etter dette stilnet det... Som sagt tidligere skulle vi ikke være hos Lily før 12 på kvelden, og det var 11 timer til... Så dagen ble brukt til å klage over varmen, se "The Holiday" og "Alene hjemme". Så det var egentlig litt kjipt, skypet med mamma og pappa, og skulle gjerne ha vært hjemme med familien min på juleaften, men må bare ta det med et smil og tenke at neste år, da blir det norsk jul igjen! Så klokken 11 tok vi på oss finstasen og dro til Lily, hun bor i et ganske så fint hus med sin mor og tre søstre. Vi fikk litt tørr kalkun, stuffing med rosiner, svisker, kylling, kirsebær og cornflakes. Til dessert var det en kake proppfull av rom og sjokolade-fondye. Vi sang spanske og norske juelsanger og koste oss stort. Klokken 3 var festen over og vi tok taxi hjem. Idag skinner solen og om et par timer skal vi til et annet misjonærpar og grille. Har hørt rykter om at det kommer til å være omlag 15 barn der, så godt jeg har sovet lenge i natt.
Håper alle dere hjemme hadde en herlig juleaften, GOD JUL!
Un besito, Maria <3

20 kjappe

Endelig er jeg ute på nettet, 20 kjappe er publisert, koser meg med det, håper dere gjør det også!

http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=4465

Dette er ikke noen lek

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av de herlige men dog bråkete ungene i Nigeria:

Grethe sa det før vi dro: " Det er ikke spørsmål om hvis, det er et spørsmål om NÅR du blir ranet." Og jammen hadde hun rett. Først Steffen som ble kjørt langt-uti-pokker-vold med en taxi, så jeg som ble frastjålet vesken min, så jeg og Siv på bussen som bler frasjålet lommebok og mobil, så Erlend og André som ble ranet med pistol i en person bil og til slutt Ingird og Siv som ble ranet med pistol på bussen idag. Av og til er det lett å glemme av Guayaquil er en svært kriminell by med mye fattigdom. Og fattige mennesker kan ty til drastiske løsninger, som disse to gutta på bussen idag, Siv mente de ikke var en dag over 16, og det kan godt stemme. Syns det er forferdelig at ran er alternativet de har for å skaffe seg mat på bordet. Og selvsagt er det en ubehagelig opplevelse for uvitende gringaer som får en pistol rettet mot hodet, da er du ikke gnien, men gir det du har, og som oftest er ikke det mye heller, så gutta på bussen fikk nok ikke med seg den største fangsten, men likevel kanskje nok til å fø familien sin i et par dager. Er så sprøtt, dette er liksom hverdagen her i Ecuador, hadde det skjedd i Norge hadde det vært stort opplsag i VG og på nyhetene, men her, her skjer det nesten hver dag, og ran er virkelig ikke en prioritet hos politiet.

Men, sånt lærer vi av, selv om det er en litt tungvint måte å lære at man ikke skal ha med seg kortet på jobb, så tar man aldri med seg kortet på jobb igjen.

Ellers er Guayaquils befolkning i fullt julehysteri, glorete julepynt, nisser og svære juletrær i plastikk pryder ethvert gatehjørne, pent er det ikke! Og får heller ikke den største julestemningen her nede, 38 grader, ikke snø og ingen familie, da går det fort i glemmeboka at det faktisk bare er litt over en uke til jul. Men jul skal det bli, på juleaften er vi invitert til spansklæreren min på kalkun. Denne gedigne fuglen skal fortæres klokken 24.00 på natten, og festen holdes i gang til langt utpå morgenkvisten, og 1 juledag er vi bedt til en av misjonærfamiliene på middag, blir hyggelig! Og nyttårsaften skal vi feire i en strandby, gleder meg! Skal bli spennende å feire jul i et annet land, nesten så langt unna Norge som det går an å komme, blir garantert en jul jeg aldri kommer til å glemme!

Ønsker alle dere der hjemme god jul og et godt nytt år, og om 2 mnd er jeg hjemme! SPRØTT!

Un besito, Maria <3

Grandote

Skjønner ikke helt dette med bildene, men det er da noen...
Dette er da meg, siden dere ikke må glemme hvordan jeg ser ut.

Steffen, Karoline og Erlend en av de første ukene

Mine kjære jenter Ingrid og Ragnhild

Meg, Steffen og Karoline på Marcos Witt konsert for lenge siden, virker ihvertfall sånn...

Og NESTEN alle voluntørene på samme konsert, rart å tenke på at vi bare er 5 stk igjen...

Grandote... Høres ganske ille ut, og det er det også. Som noen kanskje vet betyr "gorda/o" tjukk, feit osv. Men "grandote" betyr, stor, høy, svær, tjukk, kompakt, ja alle ting som ikke har en veldig flatterende betydning. Dette har jeg da blitt kalt, AWESOME! Ingrid kom hjem en dag og sa; " Idag ble jeg kalt for en grandote!" Da hun hadde forklart betydningen bare lo jeg, lenge. Men idag fikk jeg den midt oppi fleisen. Jeg hadde min 5 dag i Nigeria, og begynner å trives godt, ja, det ER fryktelig krevende, og barna søker en helt annen oppmerksomhet enn det barna "mine" i Trinidad gjør, ja, barna har mindre respekt, og ja, barna er hundre ganger mer bråkete, men likevel liker jeg de godt. Men idag fikk jeg altså et ganske så heftig slag i trynet. Under voluntør-trøyen min hadde jeg en rosa singlet, en av ungene ville se på den så jeg viste bare den nederste delen av magen. Da stakk denne gutten en finger i magen min og skrek: " GORDA, GORDA!" Plutselig var det flere unger som pekte og skrek, og jeg ble helt satt ut så Ingrid kom bort og lurte på hva som skjedde, da begynte de å peke på henne også og skrike det samme. Vi ble begge to tatt litt på senga tror jeg, og da læreren tilslutt kom bort og hørte på bare lo hun og sa noe jeg ikke forstod... Tydeligvis er det vanlig her, å være veldig direkte, og når sant skal sies er det ikke så mye "top models" her heller. Men likevel hadde det ikke vært helt i min natur å gå bort å kalle noen tjukk. Anyways, det ordna seg jo, de er jo bare barn, men som jeg har nevnt tidligere måler jeg 1.75, og er ikke en "liten" jente. Haha, må nesten bare le litt, og neste gang tar jeg det bare som et kosenavn, da vil jeg ihvertfall være forberedt!

Ellers skjer det ikke så mye om dagen, til helgen skal vi ha noe som heter "Noche Loca". Her skal vi lage norsk mat og være engler, bli loddet ut og diverse. Alt dette for å samle inn penger til Centro Creer. Blir spennende!

OG jeg har funnet noe helt eksotisk i dette landet i forhold til maten jeg trykker i meg om dagen; RUGBRØD! Ja, dere leste riktig, heeelt fantasisk. Har egentlig ikke vært noen stor fan av dette tunge, brune brødet, men i forhold til det de kaller "pan -integral" her, måtte jeg bare juble.

Vil også bare bruke muligheten til å ønske mine to kjære kjære venner Nora og Julie lykke til på reisen til India, disse flotte jentene drar om 4 dager, og jeg får ikke sett de før 3 uker etter min hjemkomst, 7 mnd uten Nåår og Jules, rart. LYKKE LYKKE TIL!

Det er btw snart jul, glemmer det hele tiden, selv om det er fullt av glorete julepynt og store nisser overalt,blir jeg ikke minnet på det før jeg leser et vers av "tenn lys" hver advent som min gode venn Julie har skrevet til meg. Hehe, hun har laget en bok med et lite bibel-vers, noen fine ord eller en hilsen, HVER dag i hele oppholdet mitt, hvor fint er ikke det??

Er så glad for at jeg har så mange gode venner, savner alle sammen, men vit at jeg har det sykt bra her!

Stor "jule" klem fra "santa Maria" (som jeg også ble kalt idag, fint comeback fra grandote, hehe)

Halfway there!

Sorry for at jeg ikke har blogget på så lenge! Men som jeg har sagt en million ganger nå er det så tiltak å bruke disse pcene her, skulle egentlig hente min egen pc på tirsdag, men da jeg ringte for å høre om den faktisk var ferdig, hadde de bare lokalisert problemet og ikke fikset den. Det viste seg nemlig at problemet var litt større enn de hadde regnet med, og den viften som var i stykker hadde brent bort litt av innmaten i PCen, så da jeg ENDELIG skulle dra å hente den på torsdag, var den fortsatt ikke ferdig, så venter enda i spenning, skal holde dere oppdatert, spennende ikke sant?

Ellers er vi nå bare 5 stk igjen på casa, veldig rart. André, Erlend, Ingrid, Siv og meg. Og denne helgen er gutta i Quito, og vi fikk streng beskjed om å ikke bli med, så vi planla å dra til en liten by ved kysten, men i siste liten ble Siv skikkelig dårlig, så får se om det blir noe tur på oss... Ellers har jeg begynt å jobbe sammen med Ingrid, vi bytter på skoler slik at ting skal bli rettferdig, annenhver dag i Trinidad og annenhver dag i Nigeria. Merker det er to VIDT forskjellige skoler, og det kommer nok til å ta litt tid å bli kjent med nye elever, reisevei og metoder, men det blir bra:) Ser på det hele som en ny start egentlig, for jeg og Karoline hadde en så fin avslutning på vårt arbeid sammen. Siste dagen i Trinidad satt vi sammen i klasserommet på slutten av dagen, gråt litt og lo litt av de fine mnd vi har hatt sammen, og etterpå tok vi bussen, 2 timer, ut til et område i Guayaquil som heter "Recreo" hvor læreren vår bor, der spiste vi kjempegod cheviche og skravet med disse damene som er så intereserte i Norge, skikkelig hyggelig. Etterpå tok jeg og Karoline bussen til flyplassen, var så kult å ta buss rundt om i byen, følte meg som en skikkelig Ecuadorianer (nesten da...) På flyplassen sa vi hadet til Steffen og Johanna som skulle fly til Peru, også tok vi taxi hjem. For dere høres kanskje ikke dette ut som en veldig spesiell dag, men for meg var det virkelig en av de beste dagene jeg har hatt her.

Så, ting er litt stille her akkurat nå, men det går seg til, kanskje vi finner på noe gøy ikveld?

Stor klem til dere der hjemme!

People always leave

Estoy triste, cansada y un poco enferma... Ja, alt på en gang. Sitter her nå med mange følelser, kan ikke tro at 3 mnd er over, og folk drar hjem, det har gått alt, alt for fort. Imorgen reiser Steffen og Johanna til Peru, og på lørdag reiser Ragnhild, Karoline, Arnfinn og Anne-Gro hjem, sykt. Vi blir altså bae 6 stk igjen på casa, og Ole reiser til Peru i slutten av des, Erlend skal reise med moren sin i romjulen, André skal reise alene i romjulen, Siv skal til Brazil den 18 des og skal være der ut julen, og hvis Ingrid ikke blir over jul, da er det bare meg. Sykt, jeg alene, i Ecuador. Snakket med Ragnhild om dette isted, jeg har noen kompiser som er i militæret, og når jeg har snakket med dem om det, er det ikke så kult å høre om alltid, for jeg vet ikke hva det vil si å være i militæret, og det er det samme her, selv om folk hører på hva jeg forteller, er det umulig å forestille seg. For man deler jo som regel hverdagen med de man tilbringer mye tid sammen med, og da kan man snakke om det som har skjedd og skal skje. Jeg merker at den hverdagen, den er over. All den interne humoren jeg, Ingrid og Ragnhild har hatt sammen, den er borte. Kan ikke komme hjem til Norge å si " Hey, I`m parted" fordi ingen var der da det utrykket ble født. Men jeg er så taknemmlig for disse tre mnd, og det har virkelig vært en opplevelse for livet, men hva vet vel jeg, kanskje de neste 3 mnd blir bedre, for da kan jeg kanskje fokusere på jobb, det jeg faktisk er her for, på en annen måte. Uff, merker jeg er veldig emosjonell nå, er så slitsomt. Hehe, isted sprakk jeg helt, som mange av dere vet så fikk jeg en Ecuador bok av mine to gode venner Nora og Julie før jeg dro, den er proppfull av minner, gode ord fra mine venner, tegninger og diverse snaks som jeg koser meg med. Og en ting til, de hadde skrevet dikt til meg. Dikt om Maria. Og dette visste Ragnhild, og idag ba jeg henne skrive bakerst i boken, på minnesidene mine, og hun skrev et dikt. Sykt fint, og jeg begynte å sippe med en gang, haha. Så sånn er det nå, litt trist, eller veldig trist. Men likevel har jeg det bra, vet at jeg skal ha flere fantastiske mnd her i Ecuador, og har blitt ganske reiselysten, så kanskje jeg tar turen til Bolivia og Brazil i samme slengen. Hehe, i dette øyeblikk ble jeg faktisk invitert til Peru av en kul fyr vi traff i Cuenca, men DET må jeg se an, slapp av. Ellers så er pcen min ENDELIG på reprasjon, henter den forhåpentligvis imorgen. Men, må gå å legge meg nå, har siste arbeidsdag sammen med Karoline imorgen, og vi skal spise middag hos læreren vår etterpå, det blir spenndene!

Stor klem fra Mary

I got robbed

Ja, dere leste riktig, da var det min tur til a bli ranet....
Forferdeligheten skjedde i den fjellbyen Cuenca, 3 timer utenfor Guayaquil. Vi hadde bestemt oss for a ta turen dit denne helgen, siden vi har hort sa mye bra om Cuenca, deilig temperatur, fine kirker og frisk luft. Alt det var der, og etter en fin fredagskveld med cervezas pa El Cafecito sammen med en kul Argentiner (som het Israel) stod vi opplagte opp lordags morgen. Byen va fott, og etter et par timer satte vi oss pa "Nice Cream" og spiste is med brownie, men da vi skulle betale, hvor var vesken? I panikk lop jeg hylende ut pa gaten og rundt om i omradet for a se etter vesketyven, men til ingen nytte, den var borte. Sa kom Ingrid pa at vi kunne ringe mobilen min, og da vi gjorde det tok en mann telefonen " Hola?". Jublende sa jeg at han hadde vesken min, og det visste han da, og han skulle ha mer for at jeg skulle fa den tilbake, han skulle ha kontantkort til mobilen sin for 60 dollar, og jeg skulle lese de"hemmelige" tallene gjennom telefonen, sa skulle jeg fa vesken tilbake. JAAA tenkte jeg, men poltiet sa "NO". For da hadde de bare snytt meg for 60 dollar til.... Sa vesken er borte, men Ipod, kamera, mobil, lommebok, penger, ny kjole, solbriller og en pose med pianotter. Shit happens sa Fredtuns laerer til meg, og det stemmer shit DO happen. Har ihvertfall laert meg at ting er bare ting, selv om jeg ikke hadde lagret noen av bildene mine (sorry pappa...) jeg har ihvertfall helsa i behold som Ingrid sa fint avsluttet lordagen med, og det har jeg, smiler hele dagen, for jeg har sa mye annet a glede meg over. Anrfinn 8han voluntoren som er 68) har tilogmed tilbudt seg a spandere middag pa meg pa onsdag nar vi skal ut a spise, for en fyr da!
Anyways, ma lopa, skal pa voluntorkveld!
Glad i dere og glad i livet!
Chao!

Creo, pero no se...

For de av dere som ikke skjønner hva overskriften min betyr, så betyr det;" tror det, men jeg vet ikke..." Dette er nemlig en av de frasene jeg bruker aller mest. Hehe, er kanskje litt rart å forestille seg, men er du i min situasjon en dag, hvo tusen unger snakker til deg på et språk du ikke helt har dreisen på, da er det enklere å slenge ut; " creo, pero no se..." Selv om de ser dumt på deg, så har du ihvertfall sagt noe. Spansken kommer, merker det for hver dag, og jeg digger det. Selv om man har perioder hvor det bare er dritt å snakke spansk, så ver jeg også at alle de frustrerende gangene jeg har prøvd å snakke for meg, så har det hjulpet!

Ellers har varmen begynt å komme, idag hadde vi første skikkelige soldag på lenge, men selvfølgelig, når vi kom hjem, svette og klare for å hoppe ut i picinaen, så var det ikke lov. Typsik. Ikveld har vi hatt voluntørkveld som vi har hver mandag. Og idag var vi å besøkte en av de som har vært med å starte Centro Creer. Hun hadde selv et barn med et handikap og det var utrolig rørende og interesant å høre om hvordan hun har klart seg, og virkelig vunnet en kamp for funkjsonshemmede barn og ungdom som i mange år har blitt plassert i skyggen. Slike møter er så inspirerende, og det er virkelig fantastisk å få høre med egne ører at ting skjer, og at alt arbeidet MA gjør er så sykt viktig!

Ellers var vi tilbake i Montañita i helgen, hehe. 4 jenter på tur, Ragnhild, Ingrid, meg og en backpacker fra sverige som heter Hanna som Ragnhild og Ingrid ble kjent med i Baños. Veldig bra tur, og hadde tilogmed sol hele lørdag. Men desverre var det ikke bare fryd og gammen. Da vi kom hjem fredag natt var all bagasjen til Ragnhild og Hanna borte, og den kom ikke til rette igjen før dagen etter da poilitiet hadde funnet klærne og sekker strødd utover stranda. Minus passet og kameraet til Hanna, skikkelig skikkelig kjipt.

Imorgen skal noen av oss på en tidlig gudstjeneste i et nonne-kloster rett ved Casa, farfaren til Ragnhid gikk nemlig bort for et par dager siden. Det har også kommet en sjømannsprest fra Norge hit nå som lurte på om hun kunne være med, så tror det blir bra.

Pcen blir (forhåpentligvis fikset denne uken) så da blir det ordnings med bilder, så lenge får dere kose dere med et bilde av mine kjære jenter Ingrid og Ragnhild på toppen!

Un besito, Maria

Verden er liten

Hei! Hvordan går det hjemme? Jeg har det utmerket, virkelig. Uken som gikk var som dere sikkert fikk med dere litt kjedelig, men jeg tok tak i meg selv og sjerpet meg, herregud tenkte jeg, det er da bare sunt å kjede seg, og som jeg klager. Ble sittende å tenke på alle de som ikke er på langt nær så heldige som meg, og som ville gitt hva som helst for et par dager på casa ved bassenget. Så jeg skjerpet meg. Skal ikke klage så mye mer, og heller se det positive i det som er litt vanskelig. Og etter at jeg gikk inn i dagene med den innstillingen, da ble ting så sykt mye bedre. Fredag hadde Mauricio fest for Karoline som ble 20 år, det ble dansing på høyt nivå og dagen-derpå hadde jeg så vondt i føttene at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men det gjorde ikke noe, for det hadde vært så gøy. Lørdag lagde Thomas mat til Siv, Ingrid og meg og vi tok en rolig kveld, men på søndagen dro jeg for å møte min venninne Maria som var i Guayaquil i en dag, var så deilig å møte en helt utenforstående, og av alle steder, i Ecuador! Glad og fornøyd retunerte jeg til casa, og der ventet 40 nordmenn meg, og blant dem to jeg er på sommerferie sammen med hvert år, hvor sykt er ikke det?
Ellers er det jobb igjen, og jeg har savnet "barna mine", var så deilig å komme tilbake til smil og klemmer. Og merker at spansken begynner å sitte bedre, og det hjelper når ting føles litt håpløse og du bare står der og sier "Si, si" og føler deg maks dum. Idag fikk tilogmed grado segundo som jeg holder til i, nytt klasserom. Det var et ordentlig murklasserom med vinduer og en solid dør, takket være M.A og givere i Norge, DET NYTTER! For uten disse pengene til å bygge dette nye klasserommet hadde ikke barna mine hatt et klasserom, for i det gamle hadde hele gulvet sprukket opp. TAKK!
OG en annen ting, idag etter jobb kom det et TV-team og spurte om de kunne filme oss til et progam som heter "Aprendamos". Det går ut på at ecuadorianere skal lære engelsk, og vi sa selvfølgelig ja, alt for at folk i dette landet skal lære engelsk! Hele greia gikk ut på at vi skulle si enkle setninger som " Do you have the time?" og " I`m sorry, I need to rest". Det var veldig gøy, og tydeligvis gjorde vi en så bra jobb at de ringte meg og Siv opp igjen og vil ha oss med på tagning imorgen også, herligheten blir å se på Ecuadoriansk TV i januar, men skal selvfølgelig sørge for å ta med meg en kopi hjem til Norge!
Dere må også gå inn på www.lamitad.no og lese 20 kjappe. Der kommer det interjuer med alle voluntørene fortløpende, jeg blir ikke publisert før i desember, men dere kan jo lese litt om de jeg har jobbet med i snart 3 mnd! Ja, ha bare 3 mnd og 10 dager igjen, SYKT SYKT SYKT!

Hasta! Meri

Ja Nora, jeg lever

Har ikke tid til a blogg naa, for skal til Mauricio og spise middag, men tenkte bare jeg skulle si ifra at jeg lever.
Liten oppdatering: Regntiden her er forsinket saa elvene torker ut, defor blir det ikke strom, derfor ma Guayaquil spare strom. ERGO vi har ikke strom eller vann fra 8-12 om morgnen, 2-5 om ettermiddagen og fra 12 om natten, fint.
Og vi var pa fest igaar, hos Mauricio som feiret Karoline som ble 20 ar igaar, GRATULERER! Ellers har jeg det topp, topp, topp. Skal tilogmed mote min gamle klassekamerat Maria imorgen, hun bor egentlig i Quito, men stopper innom Guayaquil en dag for hun skal videre, KULT!
Snakkes snart! Savner dere!

www.mariakjedersegiecuador.blogspot.com

Ææææ jeg kjeder meg! Forferdelig å si, jeg vet, men jeg gjør det, noe helt sykt også. Som dere kanskje har fått med dere så er det ferie her i Guayaquil, og folk reiser bort. For jeg har en UKE fri, hjelp, en uke på casa. Erlend har også blitt dårlig, så jeg, Andrè og Erlend er stuck her. Fint lite jeg kan gjøre, kan ikke dra noe sted alene, og Fredtun drar til Montañita om en halvtime.... Trenger bare å klage litt til dere for Erlend blir så sur når jeg sipper til han. Men det er lite jeg kan gjøre, kan ikke sitte på en buss når magen buldrer, æsj.

Jeg som aldri skulle bli dårlig...

Der tok jeg feil. Tøffe Maria, har ikke vært dårlig i magen enda hun. "Det gjelder bare å ikke være feig på hva du spiser" sa jeg og tok en diger bit av en deigklump fylt med luguber kylling jeg kjøpte av en mann utenfor La Florida som mente den var "muy rico". Dagen etter var det noe som ikke stemte, magen min buldret. Det velkjente fenomenet Vulcanus Uranus hadde kommet på besøk til rom 31. Etter utallige besøk på do, karvet jeg meg ned til Karoline for å melde fra om hendelsen, og krøp opp i senga igjen, hvor jeg ble værende. Slik fortsatte det neste dag, mage og kropp samarbeidet særs dårlig, og det var ikke mye jeg orket å spise, men jeg som såå sjelden er syk, jeg tenkte at dette bare er en liten "2 dagers skur". For på fredag skulle nemlig voluntørgjengen reise til Baños, der skulle vi rafte, sykte down-hill og oppdage jungelen, men da bussen skulle dra, måtte jeg melde pass. 7 timer på buss med dårlig mage, det var uaktuelt. Så jeg er hjemme, på casa. Skikkelig, skikkelig kjipt og for en timing daaaa. Men, jeg er heldigvis ikke alene, André og Erlend ble her med meg, så vi skal prøve å fylle dagene sammen, for de andre kommer ikke hjem før tirdag, ja tirsdag, hjelp, hjelp jeg kommer til å dø av kjedsomhet. Men ellers, så har jeg det bra. Merker jeg savner barna på Trinidad allerede, og får ikke sett dem før neste uke, for det er ferie nå. Idrettsskolen gikk kjempebra, og barna digga det. Godt! Og de nye voluntørene finner sakte men sikkert plassen sin her nå, jeg og Karoline skal ha med oss to stykker til Trinidad, som skal hjelpe til i en 1.klasse. Jeg har også kjøpt meg mobil, og med et jubel fant jeg ut at det er mulig å ringe til Norge! Og siden min kjære pappa har bursdag idag ringte jeg han. Er så rart å ikke kunne prate med de man er vant til å se hver dag, og siden min kjære lille pc er ødelagt får jeg heller ikke skypet. Skal prøve å bli flinkere til å holde kontakten med dere der hjemme, og tenk, nå er det bare litt under 4 mnd til jeg kommer hjem, kan ikke tro det har gått så fort! Så, sees snart! Glad i dere og GRATULERER MED DAGEN PAPPA!

Stor klem fra Mary

Fredtun, dårlig vær og herlig helg

Det har kommet nye voluntører! De kom igår og skal være her i nesten 5 uker, tror det blir bra med nye folk og nye impulser! De virker veldig hyggelige, men de har veldig jet-leg så vi har ikke sett så mye til de. Ellers har vi hatt en strålende helg! Ikke været (pøs-regn...) men stemningen. Er alltid så deilig å komme til Motanita, er så avslappet stemning at jeg vet ikke hva. Men ble ikke så mye "avslapning" for vi skulle feire Ingrid som ble 19 år idag, GRATULERER MED DAGEN! Og feiring ble det på høyt nivå, for været skulle ikke ha noe å si, vi danset ut i de sene nattetimer, og svette og skitne (det var så syyykt mye gjørme) la vi oss, for så å sove 4 timer, (vi skulle ta en tidlig buss, jippi....) forferdelig. Men vi kom oss hjem, og for en hjemkomst, rett hjem til gudstjeneste! Jeg hadde ansvaret fo bønne-vandringen, og hadde satt opp tre poster, en hvor man kunne skrive bønnelapper, en hvor man kunne tenne lys, og en hvor man kunne ta et melkehjerte, skrive en post-it lapp med en tanke til Norge, og henge den på veggen, (Karolines ide...) Det var veldig fint, og glade nordmenn fylte opp konferanserommet med sang og smil, er så deilig å avslutte en uke og starte en ny med en gudstjeneste, det burde dere prøve!
Ellers er det dårlig vær i Guayaquil, rart sier de innfødte, deilig sier de varme-sky voluntørene, teit sier jeg og Karoline, for jeg vil bade.
Og! En ting til, det er eksamens-tider på skolene her, og jeg og Karoline har fult opp med å planlegge Ninas gode ide: Idrettskole etter skolen! Først skjønte vi ikke hvorfor vi skulle ta på oss ansvaret fo 170 barn, ute i varmen uten noen særlig form for autoritet, men det er jo så logisk. Her i Ecuador er det ikke som i Norge, for å si det sånn... Når skolen slutter, så har ikke alltid barna noen å komme hjem til, spesielt hvis de slutter tidlig, og i et bambushus er det ikke så mye å finne på... Så dette må bli bra!
Stor klem

PCen kan fikses og det går an å kommentere!

Det er ikke mye mer jeg skal si, Mauricio har jobbet som pc-repratør, av alle ting, og han mente det bare var viften som var ødelagt, jippi! Jeg har fikset sånn at det nå går an å kommentere, jippi! Og jeg reiser til Montanita i helgen, jippi! Jeg har det bra! Glad i dere
Mary

Jeg har fri imorgen!

dette er foresten Mauricio

Egentlig burde jeg ikke være glad for det, for jeg koser meg på jobb, det gjør jeg virkelig! Men noen ganger er det ikke noe som er bedre enn en uventet fridag. Senest for en time siden fikk jeg og Karoline god-nyheten, imorgen kan vi sove lenge! Men hva skal jeg gjøre etter det? For som dere sikkert har fått med dere til nå, så er det ikke så mye å finne på, idag feks, har jeg gjort LITE, spist mat, gjort spansk (flink), spist litt til, sett på tv, spist, og vært hos Mauricio, det var faktisk veldig hyggelig! Han hadde laget Cheviche? (vet ikke hvordan det skrives..) det er en slags fiske-suppe, kjempegodt! Og det var masse lokale der som vi koste oss med, hadde en morsom drikkelek( for de sa at man IKKE kan spise checviche uten å drikke øl) så da gjorde vi det. Det er så gøy å møte folk som ikke kjenner til Norge, veldig gøy å fortelle om moren min som er viking og hysdyret mitt som er et reinsdyr. Anyways, jeg liker ecuadorianere mer og mer, like gjestfrie alle sammen, og alle syns det er like kult at vi jobbe som voluntører, men da de spør hva vi tjener, og vi sier: " nei, vi betaler for alt selv vi", da sperrer de opp øynene og sier: " habla serio!" Og lurer på hvorfor. Det har vært litt vanskelig å svare på til nå, for ting har vært litt meningsløse, lange dager på casa, svære Rio Centro, men nå som jeg har begynt å jobbe, nå forstår jeg! Jeg koser meg med å være voluntør, og jeg er stolt av å fortelle om det! Wohoo! Men må gå, som sagt har PCen min klikka litt, og defor må jeg bruke felles-pcene, og her stenger det 23.00 og nå er klokken 23.17, ops!

Snakkes snart!

Stor klem fra voluntaria Maria

Det har aldri vært et prblem å være 1.75 høy, til nå....

Dere kan tro jeg føler med stor her, skikkelig svær! Er ikke så rart når jeg er høyere enn nesten alle menn, hehe, men det har jeg bare kost med meg, tenker det er bedre å være høy enn å være like liten som et barn i en alder a 45. Men idag, idag skulle jeg virkelig ønske jeg målte bare et par cnt lavere. Som dere forhåpentligvis har fått med dere, så tar vi bussen hver dag, og de er små i seg selv de, men idag tok vi de minste bussen hitill. Vi snublet inn på bussen etter jobb idag og speidet etter et ledig sete, lete, lete, lete, DER! Jeg slang rumpa nedpå ved siden av en dame som sov, men selvsagt våknet når en svær gringa kom deisende ned ved siden av henne. Det var da det skjedde, jeg hadde ikke plass til beina mine! Uansett hvor mye jeg prøvde, så hadde jeg ikke sjangs, damen ved siden av spurte om vi skulle bytte plass, for hun trodde jeg hadde veldig vondt siden jeg var så urolig, jeg sa nei takk og forklarte at jeg bare hadde veldig store ben. Damen så rart på meg og sovnet igjen. Resten av turen satt jeg med disse lange gringa-beina ut i midtgangen, noe som ikke var like praktisk når bussen begynte å fylle seg opp. Men det ordnet seg, selvølgelig, jeg tenker bare at vi ikke tar den minste bussen neste gang.
Ellers er jeg som sagt fult i gang med jobb, og idag hadde vi vår første ordentlige engelsktime, det var veldig gøy, og barna var stille og fulgte lydig med, overraskende nok, for hvor spennende kan det egentlig være å ha hodet-skulder-kne og tå i 40 min? Ikke vet jeg....
Var egentlig bare det jeg hadde på hjertet, skal prøve å ikke skrive så langt, har nemlig fått klager på at jeg har for mye tekst på bloggen. Dessuten må jeg gå å skifte, vi skal spise vafler hos Irene og Håkon snart, ( nye misjonærer, skikkelig hyggelige)
Blir ikke noe bilde heller desverre, sitter på felles-pc for min lille ville ikke helt samarbeide med meg idag.
Anyways, jeg har det veldig, veldig bra, håper dere også har det!
Stor klem fra hun med de lange beina

Sienta te! No le pongas! Silencio!

Om noen forstår hva overskriften betyr, så skjønner dere også at det ikke er veldig hyggelige ord! For dere som ikke forstår så betyr de: Sett deg! Ikke plag han! Stillhet!
Det er det jeg sier mest om dagen, for herrejemin, for noen unger.
Jeg som ikke trodde de kunne bli mer hyperaktive, der tok jeg rimelig feil gitt. Hver dag er en kamp om 3 sekunder med stillhet og konsentrering, og señorita Carla er fornøyd om hun faktisk får de 3 sekundene, for det er ikke ofte. Men selv om jeg er utslitt når jeg kommer loffende hjem fra jobb, svett, ufattelige skitne hender og et hår som står til alle kanter, så smiler jeg. For jeg vet, at jeg har hjulpet til å lage stillhet i 3 sekunder. Det høres sikkert rart ut, men når man jobber i en setting som jeg gjør, da er det de små tingene som betyr noe. Når Gelé, ja hun heter faktisk det, kjempesøt jente, når hun klarer å skrive en setning, da jubler jeg, for hun er utrolig nærsynt og kan nesten ikke skrive. Bare det å vite at hun faktisk fikk noe ut av timen, det gjør dagen min. Har så vidt begynt å lære meg navn, og idag fant jeg ut at jeg skulle sette gule post-it lapper på pultene med navnene deres på, da syns læreren jeg var tullete, men nei, dette var en god idé mente jeg, hehe, det var det ikke. Etter første lapp, skrek 30 andre elever: " A mi tambien, señorita Maria, por favor!!!" Jeg løp rundt , prøvde å få ned alle navn, haha, og jeg skrev sikkert feil på de fleste lapper, en het plutselig Pwsu, men jeg spurte: " Correcto?" Han bare nikket. Señorita Carla hadde rett, da dagen var omme var det tre gule lapper igjen på til sammen 43 pulter, fint. Men det går greit, lærer meg nok navn etterhvert, har jo et par mnd igjen, heldigvis! Dette var de gode nyhetene, nå kommer det noen dårlige. Som jeg sa tidligere, så dro min kjære romkamerat Karianne hjem i forrige uke, det påvirket oss alle, og idag fikk vi enda en trist nyhet, nå skal Solveig også hjem. Syns det er så trist at folk drar, men som de sa begge to, så har de bevist for seg selv at de kan, og det er det viktigste. Nå er det snart bare 12 av oss igjen, rart, men heldigvis kommer det 8 folkehøyskole-elever til oss om 2 uker, de skal jobbe og bo her i 5 uker, det blir så kult!
Altså skjer det ting på casa, og godt er det! Håper dere har det bra hjemme, har også lagt merke til at det ikke går an å kommentere på bloggen, litt dumt, men vet jo at dere leser fordet daaaaaa
Stor klem fra Mary

Ting tar seg opp i Ecuador, seriøst, jeg er heldig

Dere skal vite at jeg koser meg, nå mer enn aldri før.

Idag hadde vi andre dag på jobb, er så kult å si, jobb. Har funnet ut at det er null problem å ta bussen, det er bare kos. Idag hadde bussjåføren vår på veldig høy sambamusikk, og uten noen form for sangstemme, gaula han ivei, hele veien, god start på dagen igrunn.

Og da vi ankom skolen ble vi møtt av masse smilende unger som ville ha klem, en av de beste morningene jeg har hatt, de er så herlige at det skulle ikke være sant. Opplegget for dagen var samme som dagen før, og sikkert samme som alle andre dager. Læringsmetoden kan bli kalt "papegøyemetoden", den foregår slik at læreren (som forøvrig heter Señorita Carla) skriver noe på tavla, og ber elevene kopiere. Karolines og min oppgave er da å passe på at de faktisk skriver ned det de skal, og være litt greie med de. Man merker veldig forskjellen på barn her og barn i Norge. Mange av barna er vant til å bli slått hjemme, og manglen på omsorg er veldig tydelig. Det er så herlig å kunne gi en klem, og at den klemmen betyr så uendelig mye.

Har lært meg noen navn, men med en klasse på 43 elever, er det ikke helt lett. Har likevel pekt meg ut noen av de som jeg passer litt ekstra på, det er foreksempel en liten jente på seks år som heter Helga, hun kan nesten ikke skrive, og har for lengst gått i glemmeboka hos læreren, hun trenger virkelig oppfølging, og jeg prøver å hjelpe henne så mye jeg kan, men det er vanskelig når alle vil ha en bit av "Señorita Maria". Ellers er det mye hyperaktive barn, som sloss hele tiden, det har jeg jo nevnt tidligere, men det er så fælt å se at de er så slemme mot hverandre, sparker og slår og kaller hverandre ting med "tu madre" ( det er ikke pent...)

Men selv om jeg er sykt sliten etter 5 timer i et varmt bambus-klasserom, så er det så verdt det. Har masse god energi etter jobb, og smiler hele tiden, er så fantastisk å se at vi kan gjøre noe for de, og at det betyr noe! Jeg vil oppfordre alle der ute, som kjenner litt på å jobbe som voluntør, GJØR DET! Det er et stort skritt å ta, men bare man gir det litt tid, så er det så sykt verdt det.

Nå sitter jeg ute, ved bordet, hengekøya var nemlig opptatt, kjenner på den varme kveldluften og bare koser meg. De andre er hos Mauricio på pizzakveld, men jeg har laget meg wok idag, ( Karoline og jeg har nemlig funnet et stort marked ved busstoppet vårt, skikkelig kult) så orket ikke det, burde kanskje, for kaninen hans er død, og han var veldig lei seg på søndag, får heller gå innom han en annen dag:)

Håper dere har det bra hjemme i Norge, nå kommer jeg hjem om litt over 4 mnd, hjelp så fort det har gått!

Stor klem fra señorita

Primero dia, blir det bedre??

Endelig! Endelig! Rutine, jobb, bort fra casa, herlige unger, flotte og inspirerende lærere, jeg er så heldig!

Tidlig, tidlig i dag dro to gringaer i røde misjonsalliansen-piqueer bort fra trygge Casa Alianza, hvor skulle de? De skulle ut i slummen, for å forhåpentligvis gjøre gode gjerninger.

Og om vi gjorde!

Vi tok bussen til jobb, det funket veldig greit, pluss at det bare koster 25 cent, altså kr.1,50. Vi kom litt sent, men ble tatt godt imot uansett, og rektoren plasserte oss i 2.klasse, hvor vi skal tilbringe litt over en mnd, hva som skjer etter at Karoline drar er uvisst. 2. klasse, eller segundo, hehe, talte godt over 30 og med bare en lærer, da blir det kaos. Derfor ble vi plassert der, for å holde orden og rette setninger.

Det gikk fint i begynnelsen, og timene fløy forbi, barna var helt herlige, og så imøtekommende. Men da klokken slo 10.30 og det var friminutt, da brøt det sammen. Plutselig var læreren borte, og jeg og Karoline stod igjen med 30 hyperaktive barn, noe som ikke ble bedre da de proppet i seg lunsj, som bestod av chips, gelé og brus. De sloss, løp rundt, klatret på oss, hylgråt og diverse. Ble fryktelig sliten av å skille gærne gutter fra hverandre, og etter tre kvarter kom endelig læreren tilbake, fjoh. Resten av dagen var de fortsatt ganske gærne, men vi lærte noen fraser for å holde tuktus, NO! ble brukt mye, og PARA! Men de lo bare av dårlig aksent, hehe.

12.30 var vi ferdige, deilig, men for en dag, for noen unger! Gleder meg til å lære navn, bedre spansk, bli kjent med disse flotte barna, jeg føler på meg at dette kan bli utrolig bra.

Weee jeg er glad! Nå skal vi ha voluntør ha voluntørkveld, vi skal spille wolleyball, eller noe.

Stor klem, Mary

Hvem hadde visst at "format" på kameraet betydde formatering?

Det måtte skje. Etter en og en halv mnd i Ecuador klarte Mary å slette alle bildene på kameraet... Ja, det er nå jeg burde ha hørt på pappa som sa jeg burde legge inn bildene på "flicker", jeg trodde ikke jeg kunne være så kort-tenkt, men det var jeg likevel. Forferdeligheten skjedde da vi var i Quito, og jeg som hadde tatt så mye fine bilder, men heldigvis hadde vi en dag igjen til å ta bilder, og jeg fikk da tatt noen som var bra. Som nevnt tidligere tok Ragnhild, Siv, Maurico og jeg nattbussen til Quito torsdag natt, 8 timer gikk som smurt bortsett fra at vi ble stoppet av gerillia men det gikk bra, og vi var fremme i Ecuadors hovedstad halv 7 på morgenen. Der ble vi møtt av norske sommertempraturer og skyet vær, men det gjorde ikke noe, så vi trasket rundt for å finne et hostell. Det fant vi i området: "Gringo-town", navnet kommer av at det er der alle grinosene bor, eller turister om du vil. Stedet var helt ok, og vi dro ut for å utforske byen. Her skulle jeg hatt noen bilder av gamlebyen, men det har jeg ikke.... Uansett, gamlebyen i Quito var utrolig vakker, med en katedral som ligner Notre Dame. Vi spiste god lunch og var innom noen flotte kirker. Men vi var slitne, og ikke vant til den tunge fjelluften 2800 meter oppe, og bestemte oss for å dra tilbake til hostellet for å slappe av litt. Et par timer senere våknet vi opp. "Shit, sovnet vi??" Fort dro vi på oss varme klær, for det begynte å bli ganske kaldt, og kom oss tilbake ut i byen. Vi drakk kjempegod kaffe på et sted som heter "The Magic Bean" og møtte de andre voluntørene som hadde fridag før de skulle bestige Cotopaxi dagen etter. Vi spiste middag og bestemte oss for å utforske Quitos natteliv. Det var ganske vilt, utestedene lå tett i tett, men jeg følte meg IKKE bra, så tok en tidlig kveld. Neste morgen skinte sola, og vi stod tidlig opp for å få mest mulig ut av dagen. Siv hadde hele turen vært gira på å ta taubanen oppi høyden, så vi gjorde det. Det var så flott. Taubanen klatret oppover fjellet, helt opp til 4100 m! Så høyt har jeg aldri vært før. Haha, kavet meg oppover der, med kjole! Vi stoppet på toppen for å gå de siste 100 m, det var skikkelig tungt, men verdt det, for et syn! Det føltes som å stå på verdens topp og skue utover Quito by. Vi drakk en kopp kaffe og tok banen ned igjen. Maurico skulle møte guttene for å se fotball-kampen, Ecuador skulle spille mot Uruguay, og overalt gikk feststemte ecuadorianere rundt i nasjonaldraken, klar for kamp. Vi jentene derimot, var ikke like gira, så vi bestemte oss for å dra på shopping. Ble ikke så mye av det da, for som jeg har sagt tidligere, appelerer ikke så mange av butikkene her i Ecua til det europeeiske klientell. Men det var gøy likevel, vi tok en taxi tilbake til hostellet, skiftet til joggis, kjøpte mat og vandret mot busstasjonene for å ta bussen tilbake til Guayaquil. Skal ærlig inrømme at bussturen tilbake ikke var like bra, sov ingen ting. Men, sove kan man gjøre når man blir gammel ikke sant? Nå ligger jeg i hengekøya som vanlig og venter på at bildene, (ja, jeg tok faktisk 50 bilder) skal lastes opp på pcen, etterpå skal vi på frutabar, jippi, og imorgen skal jeg på min første, ordentlige arbeidsdag, GLEDER MEG!

Har noen foresten lyst til å skype med meg? Brukernavnet mitt er mariatelle, bare å plinge!

Stor klem Mary

Ørebetennelse og Quito i natt, wohoo

Hola! Ja, dere leste riktig, ørebetennelsen er et faktum, æsj. I natt sov jeg nesten ingen ting, forferdelige smerter fór gjennom øret mitt i flere timer, og klokken tolv på sa Karianne at jeg kanskje burde dra til legen, så jeg fikk med meg Nina ( vår nye voluntøransvarlig) til legen. Legen var egentlig en prest, men han hadde tid til meg likevel, hehe. Han tittet inn i øret mitt, og sa at jeg hadde sopp i øret. ÆSJ, SOPP?! Slapp av, det er bare en slags eksem, fordi jeg har vann inni øret som ikke kommer ut, blir det betennelse, og irritasjon. Fikk antibiotika, igjen, og smertestillende, de fungerte fint, og nå har jeg ikke så vondt i øret lenger. Men det blir spennende å se hvordan det går inatt, for denne natten skal jeg nemlig tilbringe på en buss til Quito, ja dere hørte riktig, 10 timer på buss, det blir så bra. Quito ligger 2800 m over havet, så der er det bare 25 grader, og om kvelden kan gradestokken krympe helt ned til 10, så Ole, som har vært der før sa vi burde ta med lue og vanter, om vi hadde det, og det har selvsagt ikke jeg, har ikke med meg en eneste genser nesten, så det kan bli spennende! Men gleder meg likevel, tror Quito er en sykt bra by, pluss at min vennine, Maria bor der nå for tiden, håper jeg får tid til å besøke henne! Gleder meg til å komme litt bort fra casa, igjen, er så ok å ha helgene fri, så vi får sett hva Ecuador har å by på, er ikke sikkert jeg får sjangsen igjen noen gang, så er bare å hive seg rundt. Vi er så heldige å ha med oss Mauricio igjen, en lokal vi har blitt kjent med her nede, han jobber som reiseguide, og kjenner Ecuador ut og inn, kult ass! Men midt i blant all denne herligheten, har det også skjedd noe veldig trist, min kjære romkamerat og venn Karianne reiser hjem imorgen, hun har hatt så fryktelig hjemlengsel, og etter tanntrekningen orket hun ikke mer, blir rart å plutselig ha enerom, og ingen smilende Karianne hver morgen.

Er vel bare å forberede seg på at folk drar, jeg er jo en av de siste som drar, og det kommer til å bli ganske så mange tårevåte avskjeder innen den tid.

Men, life goes on, og jeg har det bra!

Nå må jeg dusje og pakke, woho! Glad i dere

Mary

Dolor de oido

Sykdom på casa, kjipt ass. Tror alle har vært syke til nå, og da snakker vi sykdom i alle former, magesjau, oppkast, feber, hoste, betennelse, infeksjon osv. Det setter en demper på stemningen på casa, merker det er litt kjipt, pluss at vi bare er 8 stk her nå, for resten er på Cotopaxi. Igår var jeg med Karianne for å trekke ut en visomdomstann, det så ikke godt ut, og stakkars Karianne har tannlegeskrekk, men etter ca en time med heftig "justering" og "graving" var de ferdige, og vi kom oss hjem, vi la oss klokken halv 9, for begge var trøtte, men klokken 1 våknet jeg av at jeg hadde SINNSYKT vondt i øret, ånei, ørebetennelsen er tilbake...... Så jeg hev i meg en paracet og forsøkte å sove, det gikk dårlig. På morgnen kom det masse folk inn på rommet vårt, misjnærer og voluntører, som skulle se hvordan det gikk med Karianne, det gikk bedre. Jeg var nesten døv på det ene øret, så jeg dro meg ut av senga, og ned på Fybeca, altså apoteket. Jeg spurte en mann: " Perdon, tengo dolor mucho en mi oido", oversatt: "Unnskyld, jeg har veldig vondt i øret mitt." Jeg fikk noen dråper og noen oransje piller jeg ikke vet hva er, subbet med opp til casa og la meg på sengen. "VARM" tenkte jeg, for idag er det sykt, sykt, sykt varmt, svetter inni hendene av å skrive nå, jess ass. Nei, men det er bra ting som skjer og da, igår lagde vi ferdig opplegget for undervisningen til Trinidad de Dios, og vi har lang-helg denne uken, deilig! Kanskje vi skal til Quito? Trengte bare å klage litt, er ikke så gøy å være syk når man må passe på seg selv.

Glad i dere!

Meri

Endelig rutine! Eller....

Buenos diaz! Ja, eller mañana da, for her er det enda morgen, klokken har akkurat passert 9, og jeg skulle egentlig ikke ligget her i hengekøya på casa nå, hvorfor? Here we go....

Igår hadde jeg som sagt første arbeidsdag, det var utrolig bra, har vært her i over en mnd nå, og casa begynner å bli relativt kjedelig, så tidlig igår dro vi ut med røde pique-skjorter og et stort glis om munnen, klare for jobb. Vi dro først ut i Nigeria med for å sette av Ragnhild og Ingrid, for så å fortsette til Trinidad de Dios i sør hvor jeg og Karoline skal jobbe. Der fikk vi hilse på alle elevene, sette opp en slags plan over hvordan vi skal jobbe, ja for det er ikke noen timeplan på skolen, altså veldig fritt. Vi ble satt av nede ved et marked, og plassert på en lokal buss, der satt vi, to gringaer, med liten peilig på hvor vi skulle gå av, hvilken buss vi skulle bytte til og "blir vi ranet idag?", men det gikk nesten helt smertefritt, vi tok bare bussen litt for langt, hehe.

Men jeg merker jeg gleder meg, blir så deilig å sette i gang med jobb, bli kjent med barna og lærerene, snakke spansk hver dag, føle at jeg gjør noe med mening, BLIR SÅ BRA! Men, desverre skal vi ikke jobbe på skolen noe mer denne uken, for Karoline reiser til Ecuadors høyeste fjell ikveld, og voluntører, særlig jenter, blir anbefalt å ikke dra alene på jobb, derfor skal jeg og Ragnhild jobbe for Karianne ( som må operere ut visdomstennene sine idag) på centro Creer, dere vet, de to sentrene Misjons Alliansen har bygget for at barn og ungdom med funksjonshemninger skal ha en mulighet til skolegang ( det står mer om centro Creer på http://www.misjonsalliansen.no/, hvis dere vil vite mer, verdt å ta seg turen innom siden uansett egentlig) Uansett, der skal jeg jobbe denne uken, har gledet og gruet meg, har aldri jobbet med barn som har funksjonshemninger før, og etter det de andre jentene har fortalt, brukes vi til det fulle. Karianne fortalte at foreldrene bare dumper barna ned på gulvet om morgnen, hadet, også går de. Da er det voluntørenes og lærernes ansvar at barna skal ha en innholdrik dag, men det er ikke så lett, når man har en klasse med 13 elever, hvor alle har forskjellige funksjonshemninger. Hovedfokuset er likevel at barna skal føle omsorg og at de blir sett, og det er virkelig tilfellet på Creer, de som jobber der må ha den største tålmodigheten i verden. Altså, idag stod jeg opp halv 7,klar som ett egg. Vi kom oss på bussen, eller ikke den første, ikke den andre, men den tredje, her handler det nemlig om å bare stappe bussene mest mulig fulle av folk, det er ikke vi helt vant med enda, men vi kom oss da på bussen, og kjørte av gårde, men tre stopp før vi skulle bytte buss, ja da snudde bussen. Vi gikk av på forrige stopp og tok en ny buss, men den snudde den og. Etter mye om og men, og en time med forsinkelse, bestemte vi oss for å dra tilbake til casa, dårlig deal, men sånn er det med bussene her i Guayaquil, enten så kommer de, eller så kommer de ikke. Men imorgen, da prøver vi igjen!

Adios!

Bogg.no har kuttet ut Ecuador, og helgen har vært veldig bra

Vi hoppet så fint på veien i Montañita

Kjempe, kjempegod Oreo-pai

Hola mis amigos!

Som dere ser i overskriften, så har blogg.no sluttet å la folk i Ecuador blogge, digger ikke det helt, men da får Mary heller prøve seg på blogspot.com. Jeg beklager dårlig blogging, men det har skjedd en del i det siste, ferdig med spanskkurs, hadde muntlig presentasjon om jobben min som konfleder, gikk veldig bra om jeg må si det selv, har pleiet foten etter Raya, og det går mye bedre nå, og vi har vært i Montañita i helgen. For en tur. Vi dro 6 stykker av voluntørene på fredag formiddag (veldig deilig å ikke være hele bølingen...) ca. klokken 5 ble vi hentet på baksiden av casa, (btw. veldig anderledes bak casa enn foran, kjente meg ikke igjen, skikkelig lugubert strøk...) uansett, vi ble hentet i en pick-up truck med Mauricio bakpå, (Mauricio er en ny venn vi har fått her, han er kjempekul, og driver et hostell rett ved casa, der er vi en del, for han er veldig glad i å lage mat til oss, hehe) Han skulle være med oss til Montañita, og hadde skaffet oss ride. Så da kjørte vi, 6 gringos bakpå denne pick-upen, i sikkert en halvtime, ganske farlig, men veldig gøy. Vi kom oss trygt til den GIGANTISKE bussterminalen de har her i Guayaquil, men vi fikk akkurat ikke plass på bussen som gikk direkte til M, så vi måtte ta til takk med en litt sliten buss til Salinas, og en enda mer sliten en fra Salinas til M,det var en kjempemorsom opplevelse, men litt skummelt også, vet jo aldri hva som kan skje på veien om natten. Vi kom oss trygt fram til M, og losjerte oss inn på et av hostellene der. Montañita var fryktelig folketomt denne fredagskvelden, så vi spiste middag, og tok en cerveza på et sted som heter Matchu Pitchu, der ble vi tvunget til å danse salsa, noe jeg absolutt ikke kan, min dansepartner var sikkert to hoder lavere enn meg og med joggebuksa godt trukket over navlen svingte han meg rundt på dansegulvet. Etter en stund ble jeg ganske svett og flau og sa takk for meg, da sa han at jeg danset litt bra, men mest dårlig, fint. Vi tok en tidlig kveld, og det var bra, for klokken 10 ble vi vekket av varme solstråler som skinte inn på rommet vårt. Kjempedeilig! Etter en tid på stranden, bestemte Ole seg for å bade, alene. Vi fortsatte med veldig konsentrert soling, og merket ikke noe til hans fravær før en halvtime etter. Da så Johanna noen vinke og skrike, langt, langt ute, det var Ole. Mauricio løp ut, og Karoline etter med surfebrettet, og etter 2 minutter var hele stranden fylt opp av tilskuere. En mann løp uti med et annet surfebrett, for han måtte redde Karoline, som plutselig lå og kavet alene langt ute i vannet. Kjempedrama! "Gringo en el agua" hørte vi fra sidelinjen, men det gikk heldigvis bra, alle kom seg på land, veldig slitene, men med "helter" i panna. Puh! Etter hendelsen gikk vi tilbake, slappet av, drakk kaffe, leste, deilig atmosfære. Montñita begynte sakte med sikkert å fylles opp av feststemte mennesker, og vi dro ut for å spise, vi spiste kjempegod mat, og Ingrid, Ragnhild og jeg bestemte oss for å ha girls night out, kjempe, kjempegøy! Men litt sliten idag, sånn skal det være. Tenker å legge meg snart, skal nemlig på jobb imorgen! Endelig! Har vært så sykt mye fram og tilbake, men imorgen skjer det, klokken 8.00 skal vi stå klare i flotte røde pique-skjorter. Jeg gleder meg! Blir så deilig å komme inn i ordentlige rutiner, og kjenne at jeg faktisk gjør det jeg er her for å gjøre. Håper dere klarer å fortsette å følge meg på denne bloggen også, syns det er så kult at dere leser!

Fin vær og god stemning i vannet!

Stor klem fra en litt sliten og litt solbrent Mary